Tenk om alle tok seg tida...

Det er merkelig hvor filosofisk og tankefull man kan bli noen dager. Jeg veit ikke om det er tilfelle med alle mennesker, men jeg merker ihvertfall at tankene har en tendens til å være meget fornuftige og filosofiske i perioder. Og når det da skjer en bitteliten ting i denne perioden, skjer det mye oppe i hodet på meg.

Nå er jeg inne i en slik periode. Det som skjedde nå var at ei venninne hadde en litt trist status på Facebook, så jeg fant ut at jeg ville sende hu ei melding og spørre hvordan det går med hu. Siden alt ikke var så bra, så snakket vi litt, og jeg sa som jeg sier til alle vennene mine, at om det skulle være noe så er det bare å sende meg melding eller ringe, jeg er tilgjengelig så godt som hele døgnet! Jeg vil bare at mine venner skal ha det bra.

Dagen etter fikk jeg en veldig hyggelig melding på Facebook med takk, for det hadde gjort litt for denne venninna mi at jeg hadde tatt meg tida til å bare spørre hvordan det gikk med hu og snakke litt. Det var en ganske god følelse, men samtidig med en ganske vond ettersmak. Hvorfor? Jo, fordi det tok så lite av meg å gjøre noe godt for en venn av meg, både av tid og krefter. Og grunnen til at det her gjorde så vondt er fordi jeg begynte å tenke. Siden det ikke tok mer av meg, hvorfor gjør jeg ikke det oftere? Det tar ikke så mye av meg å sende en melding til vennene mine bare for å spørre hvordan det går. Det gjør virkelig ikke det. Tenk så mye bedre ting ville blitt da, om jeg bare tok meg tida til å spørre dem helt uoppfordra iblant.

Så begynner jeg å tenke: Tenk om alle hadde tatt seg tida, og det lille det tar av dem for å sende ei melding helt uoppfordra til en venn iblant bare for å se om han eller hu har det bra. Det er langt ifra alle som klarer å strekke seg ut til folk for å spørre om hjelp, og er utrolig mye vanskeligere for noen enn andre å si til en venn "Jeg har en tung dag i dag" helt uten videre. Det ville gjort så mye for mange.

Tenk at en så liten handling kan gjøre så mye for et annet menneske. Om alle bare hadde tatt seg tida... <3

Hjemmekos, boblebad og kjærleik

Oisann, plutselig tok det nok en gang ufattelig lang tid før et nytt innlegg kom! Det er et eller annet med meg og det å aldri ha tida til å skrive... Eller, jeg setter meg jo faktisk ned titt og ofte og begynner, men det kommer liksom aldri til at jeg kommer såpass langt at jeg klarer å poste noe som helst... I dag skal jeg allikevel klare det!

Og hva er grunnen til at jeg i dag klarer å skrive? Joooda, jeg sitter (som så ofte ellers) og skriver oppgave. Eller egentlig skulle jeg skrive oppgave, men istedet sitter jeg her og skriver blogginnlegg.

Siden sist (som også sist gang) har det skjedd veldig mye! Som det observante menneske kanskje har fått med seg har jeg og frøkna jeg deler leilighet med gjort det slutt, men har vært så heldige å finne lykken på hver vår side! Komisk nok skjedde det her med mine to beste venner... Jaja, det kan være noe i den noen sa en gang "I krig og kjærlighet er alt lov". Uansett, så lenge alle har det bra er jeg fornøyd! <3

Jeg skal ikke legge skjul på at da det ble slutt mellom oss var jeg sønderknust, noe som også er grunnen til at jeg ikke har klart å skrive noe særlig siden. Det er helt fantastisk hvor mye usaklig og useriøst en kan få seg til å si og skrive når man har det vondt. Allikevel: Ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Hadde det ikke vært for at alt det her, så ville jeg aldri ha sett det som har vært rett foran meg hele tiden: Maria. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor fantastisk denne jenta er, men tenker jeg får ta det i et eget innlegg for seg selv en annen gang. Bare vent, det kommer! =)

Dette herlige, vidunderlige mennesket har vært bestevennen min siden like etter at vi begynte på sykepleien for ca 2 år siden, og jeg har delt alt med henne. På den tida følte jeg et eller annet for denne jenta, men tenkte at det ikke kunne være noe siden hu var opptatt. Så traff jeg Chanielle, og falt pladask. Og jeg har ment alt jeg har sagt til hu, og alt jeg har følt, og har hatt noen fantastiske måneder i lag med hu. Bare for å rydde unna all tvil om det skulle være noen! Allikevel, jeg fant heldigvis det motet jeg trengte til å innrømme hva jeg følte for Maria. Og nå svever jeg på en liten rosa sky som det skal mye til for å få meg ned fra. Det er oss to mot verden, jenta mi <3

I helga var jeg hjemme i anledning min lillebrors 18års dag. Tenk det, den veldig store lillebroren min har blitt voksen han og! Litt på etterskudd: Gratulerer så mye med dagen, Olafur. Håper du hadde en fin dag :)

Det morsomme med denne turen var måten familien min og min kjære klikka i lag. 5 minutter etter at jeg hadde kommet inn døra hos pappa kunne jeg la frøkna mi sitte aleine på stua med pappa i en heftig diskusjon om vestlandet og sjøfart, mens jeg var på kjøkkenet med søster'n og laga mat. I tillegg hadde jeg null problemer med å la hu være aleine med både bror og far (som kan bli litt sterk kost for mange) mens jeg dreiv og sulla med husarbeid. Utrolig herlig! Måten noen mennesker har en slik merkelig kjemi slutter aldri å fascinere meg. <3

Tirsdag kveld var jeg på en lenge etterlengtet date med Kjersti og deet nye boblebadet til hu og Kjell. Jeg får ikke satt ord på hvor utrolig herlig det var å sitte oppi der og snakke om alt og ingenting! Og ikke minst: Hvor utrolig morsomt det var å prøve å få temperaturen ned fra 45 grader til 40. Digger den jenta!

I det her fikk jeg en liten tankevekker: Jeg er altfor lite flink til å ta kontakt med vennene mine. De menneskene i livet mitt som gjør det absolutt verdt det, de som fyller dagene mine med smil og gir alt mening, jeg tar faktisk ikke vare på dem. Så til alle dere kjære vennene mine som jeg så gjerne skulle tilbragt mer tid sammen med: Unnskyld! Jeg lover å videre i fremtiden bli flinkere på dette! Og vil bli flinkere på å fortelle dere alle hva dere betyr for meg, og hvor mye jeg savner dere. Håper virkelig ikke at det er for sent...