Hva skjeeer'a??

Den siste tida har jeg hatt endel merkelige dager, og nå har jeg tenkt meg frem til at det sikkert er at jeg ikke er helt 100% fornøyd med hvordan ting er, og for en gangs skyld har muligheten til å forandre det! Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ei lita liste over ting jeg gjerne vil gjøre/oppnå/forandre den nærmeste tida:

Jeg vil bli:
* en flink student som gjør alt så godt jeg kan til avtalt tidspunkt
* flink til å stå opp
* snillere med folk rundt meg
* mer pliktoppfyllende
* mindre trøtt
* flinkere til å spise sunt
* litt mer gavmild til de som ikke har det så bra som meg

Jeg vil ha:
* mer oversikt (eller bare oversikt, med tanke på at jeg i grunn ikke har noen så langt) over hva jeg har og ikke av ting (klær, bøker, osv)
* mer struktur i hverdagen

Jeg vil:
* lese ferdig alle bøkene av Twilight på engelsk
* få sett "Twilight: New Moon"
* betale tilbake det jeg skylder før nyttår
* ta masse bilder og lage fotoalbum om alt som betyr noe for meg<3

Så får får vi se åssen det går!! Takket være Chanielle som (for å gjenta Kjetil) har fått satt meg på pkass, så tror jeg faktisk at jeg har en mulighet^^

Har det endelig blitt lenge siden?

I går fikk jeg en liten åpenbaring som i bunn og grunn egentlig føltes mer som et lite klask i bakhodet eller et solid lite klyp i armen. På samme måte som det var en behagelig følelse, var det samtidig ganske skummelt. Fram til i går har jeg i bunn og grunn egentlig vært av den oppfatning at hvis noe er vondt nok for et menneske, vil det aldri klare å komme helt over det, det vil aldri komme en tid hvor man kan si "Det er lenge siden!" og faktisk meine det. Det var altså fram til i går. Nå er jeg av en litt annen oppfatning.

Jeg og samboeren min dreiv og rydda og ordna siste rest i leiligheta i går, og var blant annet innom det mest rotete i livet mitt: Papira mine. I alle dissa papira så ligger det også iblant et og annet interessant, så man må jo liksom se igjennom ALT. Min herlige kjære hjalp meg med det her, og fant da midt oppi alt ei svart bok jeg helt hadde glemt at jeg hadde tatt med meg da jeg flytta hit opp. Omslaget er bare helt svart og enkelt og helt anonymt, så du skal ikke se bort ifra at jeg rett og slett ikke tenkte på at den svarte boka var akkurat DEN boka... Hvilken bok er det snakk om? Minneboka jeg begynte å lage meg da Øystein døde... Inne i den ligger det litt ting som f.eks. arket fra begravelsen hans, noen kondolansekort jeg fikk, og talen jeg holdt i kirka... Chanielle spurte om hu kunne få lov til å lese, og siden jeg stoler helt 100% på hu var det i grunn ikke noe problem å la hu få lov til det, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg ikke klarte å være inne på stua mens hu leste. Seinere på kvelden, da vi hadde lagt oss, kom vi på snakk om det. Da sa jeg selvfølgelig som så utrolig mange ganger før "Det er lenge sida det nå." Og det var da det kom. Det var ikke det å si det som var det som utløste det, men følelsen som fulgte det å ha sagt det. Helt fram til det punktet her hadde jeg i bunn og grunn bare sagt det som var forventa av meg. Men denne gangen var det annerledes, for denne gangen mente jeg det faktisk. Det er lenge sida. Kanskje ikke 2,5 år er så lenge om man ser på det livslange løp, men med tanke på at jeg kun er 21 år, 19 da det skjedde, og har hele livet foran meg, så er det virkelig det. Det var i grunn ganske deilig å endelig føle det, selv om jeg ærlig må innrømme jeg ble grepet av et øyeblikks panikk og dårlig samvittighet, og jeg mistenker at jeg egentlig falt litt bort i fra samtalen en liten stund. Det virka ihvertfall sånn i hodet mitt. Om det kun er snakk om brøkdelen av et sekund, eller noen minutter spiller ingen rolle, for jeg fikk uansett tenkt en million tanker på den tida. Jeg var innomm alt fra lettelse over å endelig ha kommet så langt, til dårlig samvittighet for at jeg kanskje har kommet videre, til panikk for hva som venter så, til en ubeskrivelig glede for hva som er nå, akkurat i dette øyeblikket. Om jeg kom til noen enighet med meg akkurat da veit jeg ikke, men jeg er ihvertfall helt sikker på noen ting etter gårsdagen:

1: Øystein var en viktig del av livet mitt, og kommer alltid til å være der

2: Jeg kommer fremdeles til å minnes han på dager som bursdagen hans, årsdagen for dødsfallet og lignende, men i framtiden tror jeg det blir lettere

3: Det jeg har nå ville jeg ikke bytta for alt i verden. Til tross for at jeg er trist for at ting skjedde som de gjorde, takker jeg Gud, skjebnen, karma, hva enn som har gitt meg det jeg har i dag. Jeg elsker Chanielle, og ville ikke gjort noe annerledes som kunne satt det i fare. Som sagt, jeg kan ikke se for meg noen andre enn deg<3

4: Det har endelig blitt lenge siden.

~~Øystein~~

Du kommer for alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg kommer aldri noengang til å glemme det.

Jeg savner deg fremdeles masse, men det er lettere nå.

Håper du kan tilgi meg for alt jeg noensinne har gjort mot deg, og alle feil jeg har gjort og kommer til å gjøre i fremtiden.

Uansett hva som skjer, så veit jeg at du er der og passer på meg, hvor enn du er.

Tusen takk...

<3

I hate everything about you

Three days grace - I hate everything about you

Helt absolutt tidenes beste sang for tida. Har satt seg HELT på hjernen min de siste dagene. Sånn at ingen misforstår: Nei, det er ingen problemer mellom meg og frøkna mi, tvert imot!! Hun er perfekt. Jeg bare liker sangen. Digger han synger om, for det er liksom slik det så ofte er! Du hater alt med en person, og allikevel er du så glad i dette mennesket. Fascinerende fenomen.
Så må jeg spørre, hvis noen i det hele tatt er inne her og leser iblant: Forslag til lignende sanger i samme stil som er bra? Tell me, jeg må ha nye ting i spillelista mi!!

ALL HAIL MARIA!!

I dag føler jeg at verden har kommet seg et steg nærmere åpenbaring og en frisk, normal tilstand. Hvorfor? Jo, min kjære gode venn Maria har endelig kommet seg ut av et forhold som etter min mening har vært både usunt, skadelig og håpløst over lenger tid. Og herregud så stolt jeg er!! Tror sjelden jeg har følt en slik stolthet som jeg gjør i dag, føler meg nesten som en kjempestolt forelder som sitter på prisutdeling hvor barnet har vunnet hedersprisen. Maria er offisielt min helt, helt seriøst.

Flere mennesker skulle hatt den styrken, viljen og motet som bestevennen min viste i dag. HERREGUD MARIA, JEG ER SÅ GLAD I DEG!!! :D:D

HEIA AaFK!!! :D:D:D

Veit jeg er litt i seineste laget, men jeg MÅ jo bare jeg også!! Aafk vant over Molde i TIDENES fotballkamp! Det er absolutt noe av det kuleste jeg har sett på i hele mitt liv. Så er her to av de beste sangene i anledning seieren. ENJOY! ;)









HEIA AaFK!!

Litt i tidligste laget

Når jeg nå sitter her og titter på klokka som for øyeblikket viser 07.34 tenker jeg: Hva faen er det egentlig jeg gjør jeg?? Du spør deg kanskje hvor her er, og svaret er skolen. Det å sitte på skolen halv 8 en tirsdagsmorning hadde i grunn ikke vært så riv ruskende galt hvis jeg hadde hatt forelesning fra 8, men det har jeg altså ikke. Forelesningene mine begynner først kl 9. Grunnen til at jeg er her så tidlig, kalles en intens frykt for å forsove meg.

Selv om jeg alltid i grunn har vært sånn, begynte det hele som verst i går. Jeg hadde legetime kl 10.30, og måtte egentlig ta bussen seinest 09.40 for å rekke timen. Da Chanielle dro i praksis litt over halv 7, orka jeg rett og slett ikke stå opp, for tenkte som så at jeg hadde så gooood tid, null stress! Til tross for 2 alarmer og et tidsur på telefonen klarte jeg allikevel å forsove meg. Jeg våkna sånn ca 09.54, litt lettere stressa, rakk først bussen 10.10 (som kom først 10.20) og måtte ringe legen å si jeg ble forsinka. Så lite smart som jeg følte meg da har jeg i grunn lite lyst til å føle meg i nærmeste fremtid, så derfor reiser jeg til skolen 2 timer før forelesning! Føler meg i grunn nesten litt flink og pliktoppfyllende.

Allikevel, sida det er så utrolig dødt, kjedelig, tomt og kaldt her så tidlig på mårran, kan jeg absolutt ikke noe for å stille meg spørsmålet:

Er det virkelig verdt det?