I går fikk jeg en liten åpenbaring som i bunn og grunn egentlig føltes mer som et lite klask i bakhodet eller et solid lite klyp i armen. På samme måte som det var en behagelig følelse, var det samtidig ganske skummelt. Fram til i går har jeg i bunn og grunn egentlig vært av den oppfatning at hvis noe er vondt nok for et menneske, vil det aldri klare å komme helt over det, det vil aldri komme en tid hvor man kan si "Det er lenge siden!" og faktisk meine det. Det var altså fram til i går. Nå er jeg av en litt annen oppfatning.
Jeg og samboeren min dreiv og rydda og ordna siste rest i leiligheta i går, og var blant annet innom det mest rotete i livet mitt: Papira mine. I alle dissa papira så ligger det også iblant et og annet interessant, så man må jo liksom se igjennom ALT. Min herlige kjære hjalp meg med det her, og fant da midt oppi alt ei svart bok jeg helt hadde glemt at jeg hadde tatt med meg da jeg flytta hit opp. Omslaget er bare helt svart og enkelt og helt anonymt, så du skal ikke se bort ifra at jeg rett og slett ikke tenkte på 
at den svarte boka var akkurat DEN boka... Hvilken bok er det snakk om? Minneboka jeg begynte å lage meg da Øystein døde... Inne i den ligger det litt ting som f.eks. arket fra begravelsen hans, noen kondolansekort jeg fikk, og talen jeg holdt i kirka... Chanielle spurte om hu kunne få lov til å lese, og siden jeg stoler helt 100% på hu var det i grunn ikke noe problem å la hu få lov til det, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg ikke klarte å være inne på stua mens hu leste. Seinere på kvelden, da vi hadde lagt oss, kom vi på snakk om det. Da sa jeg selvfølgelig som så utrolig mange ganger før "Det er lenge sida det nå." Og det var da det kom. Det var ikke det å si det som var det som utløste det, men følelsen som fulgte det å ha sagt det. Helt fram til det punktet her hadde jeg i bunn og grunn bare sagt det som var forventa av meg. Men denne gangen var det annerledes, for denne gangen mente jeg det faktisk. Det er lenge sida. Kanskje ikke 2,5 år er så lenge om man ser på det livslange løp, men med tanke på at jeg kun er 21 år, 19 da det skjedde, og har hele livet foran meg, så er det virkelig det. Det var i grunn ganske deilig å endelig føle det, selv om jeg ærlig må innrømme jeg ble grepet av et øyeblikks panikk og dårlig samvittighet, og jeg mistenker at jeg egentlig falt litt bort i fra samtalen en liten stund. Det virka ihvertfall sånn i hodet mitt. Om det kun er snakk om brøkdelen av et sekund, eller noen minutter spiller ingen rolle, for jeg fikk uansett tenkt en million tanker på den tida. Jeg var innomm alt fra lettelse over å endelig ha kommet så langt, til dårlig samvittighet for at jeg kanskje har kommet videre, til panikk for hva som venter så, til en ubeskrivelig glede for hva som er nå, akkurat i dette øyeblikket. Om jeg kom til noen enighet med meg akkurat da veit jeg ikke, men jeg er ihvertfall helt sikker på noen ting etter gårsdagen:
at den svarte boka var akkurat DEN boka... Hvilken bok er det snakk om? Minneboka jeg begynte å lage meg da Øystein døde... Inne i den ligger det litt ting som f.eks. arket fra begravelsen hans, noen kondolansekort jeg fikk, og talen jeg holdt i kirka... Chanielle spurte om hu kunne få lov til å lese, og siden jeg stoler helt 100% på hu var det i grunn ikke noe problem å la hu få lov til det, selv om jeg ærlig må innrømme at jeg ikke klarte å være inne på stua mens hu leste. Seinere på kvelden, da vi hadde lagt oss, kom vi på snakk om det. Da sa jeg selvfølgelig som så utrolig mange ganger før "Det er lenge sida det nå." Og det var da det kom. Det var ikke det å si det som var det som utløste det, men følelsen som fulgte det å ha sagt det. Helt fram til det punktet her hadde jeg i bunn og grunn bare sagt det som var forventa av meg. Men denne gangen var det annerledes, for denne gangen mente jeg det faktisk. Det er lenge sida. Kanskje ikke 2,5 år er så lenge om man ser på det livslange løp, men med tanke på at jeg kun er 21 år, 19 da det skjedde, og har hele livet foran meg, så er det virkelig det. Det var i grunn ganske deilig å endelig føle det, selv om jeg ærlig må innrømme jeg ble grepet av et øyeblikks panikk og dårlig samvittighet, og jeg mistenker at jeg egentlig falt litt bort i fra samtalen en liten stund. Det virka ihvertfall sånn i hodet mitt. Om det kun er snakk om brøkdelen av et sekund, eller noen minutter spiller ingen rolle, for jeg fikk uansett tenkt en million tanker på den tida. Jeg var innomm alt fra lettelse over å endelig ha kommet så langt, til dårlig samvittighet for at jeg kanskje har kommet videre, til panikk for hva som venter så, til en ubeskrivelig glede for hva som er nå, akkurat i dette øyeblikket. Om jeg kom til noen enighet med meg akkurat da veit jeg ikke, men jeg er ihvertfall helt sikker på noen ting etter gårsdagen:1: Øystein var en viktig del av livet mitt, og kommer alltid til å være der
2: Jeg kommer fremdeles til å minnes han på dager som bursdagen hans, årsdagen for dødsfallet og lignende, men i framtiden tror jeg det blir lettere
3: Det jeg har nå ville jeg ikke bytta for alt i verden. Til tross for at jeg er trist for at ting skjedde som de gjorde, takker jeg Gud, skjebnen, karma, hva enn som har gitt meg det jeg har i dag. Jeg elsker Chanielle, og ville ikke gjort noe annerledes som kunne satt det i fare. Som sagt, jeg kan ikke se for meg noen andre enn deg<3
4: Det har endelig blitt lenge siden.
~~Øystein~~
Du kommer for alltid til å ha en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg kommer aldri noengang til å glemme det.
Jeg savner deg fremdeles masse, men det er lettere nå.
Håper du kan tilgi meg for alt jeg noensinne har gjort mot deg, og alle feil jeg har gjort og kommer til å gjøre i fremtiden.
Uansett hva som skjer, så veit jeg at du er der og passer på meg, hvor enn du er.
Tusen takk...
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar