Nyheter og facebook?

De siste daga har jeg dessverre vært nødt til å høre på radio i bilen fordi minnepennen min med all musikken ble ødelagt, og selv om det er ganske morsomt er det en ting som plager meg ganske mye i grunn: Facebook. Jeg skal innrømme at jeg er litt hekta, inne og sjekker profilen min støtt og stadig, men syns nesten det begynner å ta litt av. På vei til skolen hører jeg rett som det er: "Liker du .... ? Bli tilhenger av ... på Facebook!". Det gjelder alt omtrent. Litt merkelig at bedrifter, radiokanaler o.l. skal defineres som kule utifra hvor mange facebook-tilhengere de har.

Enda mer plagsomt er det når nyheter begynner å blande inn Facebook også. I denne artikkelen i VG skriver de om et tragisk drap på en 20 år gammel kvinne med et barn på under 1 år. Drapet ble gjort av kvinnens tidligere samboer. Jeg er vanligvis veldig fascinert av slike nyheter, får så mye følelser av dem, og tanker går til familie og venner, og klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt offeret må ha hatt det rett før. Allikevel får jeg litt vondt inni meg når forholdet mellom drapsmannen og offeret blir beskrevet ved hjelp av nettopp fjæsboka.
Sitat: "Den avdøde kvinnen flyttet inn i sokkelleiligheten rett før jul i 2008, men meldte nylig flytting til en annen adresse i Asker. Hun står oppført som singel på Facebook, men har fremdeles sin eks-samboer som venn på nettstedet. Begges navn står oppført på postkassen ved boligen."
Det er fremdeles en trist sak, men jeg mister litt fokus når den henvises til Facebook for å beskrive forholdet mellom dem.

Hva er det som gjør at dette nettsamfunnet har fått så mye makt og innflytelse på oss mennesker at vi bruker det for å beskrive alt?

En hyllest

Den siste tida har jeg blitt veldig klar over at jeg ikke kan i nærheten av alt, og at jeg fremdeles har mange lys som skal gå opp før meg før jeg kan si at jeg i det hele tatt egentlig vet noe særlig. Grunnen til det er at hver eneste dag de siste (nesten 12) månedene har jeg hatt en liten skapning sittende på skuldra mi som har gitt meg et realt spark i bakhodet for at jeg skal skjønne ting. Og for det aller meste så skjønner jeg det, selv om det i blant tar litt tid. Du som skulle finne på å lese det her tenker kanskje "Hvorfor de siste 12 månedene?" Svaret på det er et at de mest klisjéfylte som finnes, men det er sant: Chanielle. I den forbindelse ville jeg skrive en liten hyllest til denne fantastiske skapningen, som jeg av en eller annen merkelig grunn er så heldig å få våkne opp med hver morgen.

Det er ikke sjelden at jeg gjør noe utrolig dumt som jeg angrer på i ettertid. Faktisk så skjer det så ofte at jeg noen ganger lurer på om jeg gjør noe annet i det hele tatt. Det er greit å leve opp til mottoet "Det er bedre å angre på noe du gjorde, enn å angre på noe du ikke gjorde", men i blant lurer jeg på om jeg kanskje har tatt det litt for bokstavelig.

Siden jeg er så smertelig klar over at jeg har så mange feil og mangler, så burde det i grunn ikke være noe problem å ikke gjøre det, eller å rette på det jeg har gjort. Kanskje, men jeg er ihvertfall ikke flink til det. Og det som gjør mest vondt med det hele er at det ikke er jeg som lider mest av det, men det mennesket jeg er så stolt over å kunne kalle kjæresten min.

Det mennesket her har måttet tåle mer av meg enn det mange andre har måttet tåle av sine kjære, og allikevel klarer hu enda å se på meg og smile, og få meg til å føle meg som så utrolig bra. Jeg prøvde meg en eller annen gang på å skrive ned på et ark alle ord jeg kunne komme på for å beskrive hu. Til tross for at jeg skrev ned en hel masse ord, var jeg allikevel ikke fornøyd. For å beskrive utseende hennes kan jeg med hånda på hjertet si at hu er nydelig, pen, sexy, fin, deilig, perfekt, ALT! Og for å beskrive personligheta, kunne jeg sagt gavmild, tålmodig, flink, motiverende, sjarmerende, snill, omtenksom, og alle andre positiv ord ethvert ordforråd kan klare å fremdrive. Men det er ikke nok. Ingen av disse tingene gjør at den som leser skjønner hvor utrolig fantastisk denne jenta er! Det får ikke frem følelsen jeg får inni meg når jeg ser på hu, den følelsen som gjør at jeg får lyst til å gråte fordi jeg føler meg så heldig. Det får ikke frem den varmen som ligger i smilet og øynene hennes. Og det får ikke frem hvor trygg jeg føler meg når jeg legger meg om kvelden, og bare kjenner at hu er i nærheten. Det får ikke frem hvor mye jeg beundrer og elsker denne jenta. Hu er alt jeg ønsker meg og trenger, og jeg er heldigere enn noen kan forestille seg.

Jeg fatter og begriper ikke hvordan hu klarer det, men hu holder faktisk ut med meg, til tross for alle dumme ting jeg gjør. Det er ikke nødvendigvis store ting jeg gjør, men det er liksom alltid et eller annet. Som f.eks. i dag, så ble jeg irritert fordi hu ikke hadde lyst til å være med meg inn på BigBite for å kjøpe mat, hu hadde lyst til å sitte i bilen. *tåpelige menneske* Skal sies at jeg etterhvert skjønte hvor ufattelig latterlig det var av meg, men dessverre har jeg et litt for stort ego til å si unnskyld i situasjoner hvor det egentlig hadde passet som best. Jeg har istedet en (stygg) tendens til å si det til alle andre tider, når det egentlig ikke passer i det hele tatt.

Om det er en heldig ting, eller en uheldig ting, så er det det at jeg har en eksamensoppgave på 4500 ord som skal skrives til fredagen. Når jeg skal konsentrere meg som mest om sånne ting, så sirkler tankene mine omkring alt annet, og veldig ofte går tankene til Chanielle og hvordan jeg behandler hu. De siste dagene har jeg begynt å tenke at jeg kanskje har gått i en slags Luksusfelle, slik som folka på det programmet. De bruker mer penger enn de egentlig har, og står i fare for å miste alt om de ikke får orden på ting. Slik er jeg redd jeg gjør med Chanielle. Jeg gjør feil på feil på feil, og hu tåler det, og blir hos meg. Det kan jo ikke fortsette sånn i all evighet, en eller annen gang må hu vel få nok, ikke sant?

Problemet da er jo det at jeg har dessverre ingen rådgiver som kan sette seg ned med papirene mine og vise meg i tall hvor ufattelig idiot jeg faktisk er. Og de gangene jeg prøver å strekke ut etter noen, så er det dødfødt. Som f.eks. leste jeg om sinnemestring her om dagen, og fant ut der at det faktisk finnes plasser hvor folk kan få hjelp for at sinnet ikke skal ta over, og sendte dem da mail. Dessverre var svaret jeg fikk tilbake ganske skuffende: Tilbudet gjelder kun for par, familier, eller menn. Må jeg dra med meg Chanielle på noe sånt for å lære meg å kontrollere sinnet mitt? Grunnen til at jeg tok kontakt med disse folka er jo fordi hu skal slippe å bli berørt av sinnet mitt, så i mitt hode virker det helt riv ruskende galt at jeg må dra hu med på det her for at hu skal slippe å bli redd meg. Det vil jeg faktisk ikke dra hu gjennom... Finnes det ingen annen måte?

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Chanielle, du gjør mer for meg, og betyr mer for meg enn ord noensinne kan klare å beskrive. Jeg veit det ikke holder, men jeg er utrolig lei meg for alt det dumme jeg gjør.
Du fortjener det beste, og jeg vil gjøre det jeg kan for å bli det for deg.
Elsker deg, jenta mi