Fascinerende skummelt

Fra tid til annen hører jeg noen ting som får hodet mitt til å tenke mye, noe du kanskje har skjønt allerede hvis du har fulgt med på bloggen min eller lest noen få tidligere innlegg. Den gangen her hekta jeg meg fast på noe venninna mi sa da vi snakket sammen på telefon på lørdag.

Vi snakket litt løst og fast om forelskelse og fascinasjon og sånne ting. Og da sa hu "Det er litt rart det der, at ofte er det det som skremmer en mest som og fascinerer en mest". Høres kanskje merkelig og litt urealistisk ut, men det stemmer faktisk, ihvertfall i mitt tilfelle.

I det siste har jeg snakket endel med noen venner om det å stå fram som lesbisk/bifil/homofil. I litt for mange tilfeller så vil ikke de som føler noe for en av samme kjønn eller så stå frem fordi de er redd for hvordan folk vil se dem. Og veldig ofte vil disse menneskene nekte for det, og kanskje ha veldig mye imot "slike mennesker" på en måte, men allikevel snakke mye om det og sånn. Veldig mange av de jeg kjenner som har vært i denne situasjonen forteller at det er fordi "Det fascinerte så mye, men det var skummelt fordi jeg var slik selv".

Det samme går og for mobbere. Flere og flere undersøkelser viser jo at de som mobber andre for at de er annerledes, ofte gjør det fordi de er redde for at andre skal se at man selv er annerledes. Jeg hørte et eksempel her for ei stund sida om ei (videre kalt Mona) som mobba ei jente (videre kalt Oda) når hu var yngre og var skikkelig slem mot hu, bare fordi Oda pleide å gå og synge. Mona kalte Oda både sær, spesiell, nerd, freak, og alt mulig annet man kan se for seg å kunne kalle noen andre. Oda sleit utrolig mye med det her, og mobbingen fulgte henne lenge, og ble etterhvert så grov at Oda valgte å ta sitt eget liv når hun var 15 år gammel. Noen år senere stilte Mona opp i et intervju og fortalte om det her, og sa at eneste grunnen til at hun begynte å mobbe Oda, var fordi det fascinerte henne at Oda turte å gjøre det. Mona ville så gjerne hu og, men turte ikke, fordi hu følte de andre barna så litt rart på Oda, og var redd de andre barna skulle se rart på hu og. Skumle saker.

En annen ting jeg tenker på med det her, er at veldig ofte blir jeg superfascinert av ting eller mennesker, veldig ofte er det ting som skremmer meg. Eller omvendt, jeg blir veldig skremt av ting som fascinerer meg. Historien med meg og frøkna mi er et eksempel på det:

Den herlige, nydelige, fantastiske frøkna som jeg

nå er så heldig å kunne kalle kjæresten min, min

kjære Maria, traff jeg for første gang for 2 år sida da vi begge gikk første studieåret på sykepleien. Vi skulle til å gå ut i praksis på samme stedet, og fikk fort god kontakt fordi vi skulle kjøre i lag en god del siden det var veldig vanskelig for meg å komme meg til og fra med buss. Allerede da skjønte vi egentlig begge at det var noe, men siden vi begge etterhvert var opptatt på hver vår kant tenkte vi som så at det ikke kunne være noe mer enn bare et veldig spesielt vennskap, og slo oss fort til ro med det. Nå i ettertid ser vi jo begge det at det var noe mer der, og hu har sagt flere ganger: Jeg sa det til deg jeg, men du ville bare ikke innse det. Ikke nok med at jeg ikke innså det, jeg nekta

faktisk for det og. Hvorfor? Fordi det skremte meg.

Nå tenker du kanskje at det er tåpelig at noe sånt kan skremme en, men det er faktisk sant. Maria har alltid vært utrolig og fantastisk, og har gitt meg så utrolig mye bare ved å være vennen min. Og hu har heller ikke lagt skjul på noe når det gjelder meg. Og det skremte meg. For om jeg hadde tatt sjansen med hu, så ville alle kunnet se det, folk hadde fått rett, og jeg hadde fått det helt vidunderlig bra, for hu ville gjort alt for meg, og det visste jeg i grunn allerede da. I tillegg var hu liksom "ikke min type". Derfor turte jeg ikke.

Den siste tida har jeg begynt å lese en blogg om ei jente som heter Christine. Den anbefaler jeg virkelig alle å ta en titt innom, for den er veldig spennende og inspirerende. Om du tenker at det bare er enda en standard-blogg hvor ei jente skriver om rått og røte som skjer i livet hennes, så er det bare å revurdere med en gang. På beskrivelsen av blogg står det "10% gutt, 90% jente, 100% meg selv!" Du begynner kanskje å skjønne tegninga? Hu ble født som gutt, men var egentlig jente, for å gjøre en lang historie (som det står mye interessant om i den bloggen her, anbefales som sagt!) kort. I det ene innlegget som er ganske tidlig (som jeg irriterende nok ikke finner igjen i farta!) meiner jeg å huske at hu skriver om det å vise sitt virkelige jeg på jobben, og hvis jeg ikke husker helt feil hva som sto, så forsto jeg det ihvertfall sånn: Hu ville gjerne, og følte at det var godt å kunne vise sitt sanne jeg, samtidig var det noe av det som skremte mest.

Er det bare jeg som tenker så, eller ligger det faktisk noe i det? Kom gjerne med eksempler, blir alltid glad for innspill!

På forhånd: Tusen takk :)

Gud så masse styr!

De aller fleste som leser bloggen min kjenner meg, og veit at jeg for tida befinner meg i Volda i praksis, og mange har kanskje fått med seg den katastrofale starten på denna perioden her, men jeg nevner det allikevel!

Som sagt er jeg i Volda, begynt på 2.uke nå, bor på hybel, og første uka hadde jeg absolutt ingenting her i hybelen anna enn pc'en min (uten nett). Det aleine er jo omtrent nok til å gi et menneske panikk, men når det da ikke er alt syns jeg i grunn det er merkelig at jeg klarte meg gjennom første uka. Det hele begynte med at jeg sa til Maria før jeg reiste til Volda "Jeg kommer sikkert til å komme såpass seint at dem har lånt ut hybelen min til noen andre!", sagt bare på tull selvfølgelig, men jeg sa det. *jinx*

Jeg ankom Volda sjukehus kl. 23.30 den kvelden hvor jeg skulle hente nøkkelen, og ble møtt av at damen sa "Det er noe rart her da, for vanligvis pleier nøkkelen å ligge i konvolutten, men konvolutten din er tom...." Whaat?? Tror damen skjønte at jeg ble littegranne sjokka, for hu fulgte fort opp med "Men den nøkkelen her lå ved siden av da, så du får prøve den!"

Jeg tok da nøkkelen og kjørte dit jeg skulle bo, og hadde heldigvis vett nok til å stikke inn og sjekke før jeg begynte å laste inn alt jeg hadde i bilen (jeg klarer aldri å pakke lett, så var en del jeg hadde med meg!). Jeg fant hybelen, og låste meg inn. I gangen ble jeg møtt av 2 par sko, og skjønte ingenting. Tenkte etter litt som så at det kunne jo være at vi delte gang eller at noen hadde glemt igjen skoa eller noe sånt. Lite logisk, men her sto jeg kl 12 på natta og prøvde det jeg kunne å ikke frike ut. Så gikk jeg en dør lenger inn, og når jeg skrudde på lyset så jeg ei veske, noen blader, og litt sånn diverse andre ting. "Herregud!" tenkte jeg. "Er det noen andre her??" Da jeg titta forsiktig rundt hjørnet så jeg en stol med masse klær på og enden på ei seng, dro raskt den konklusjonen at her var det ikke meininga at jeg skulle være, lista meg ut, skrudde av lyset og låste pent døra etter meg, håpa virkelig at jeg ikke hadde vekt det stakkars kvinnfolket som lå der inne. Hadde det vært meg hadde jeg nok blitt traumatisert for livet tror jeg. Deretter dura jeg opp på sykehuset igjen og forklarte dem situasjonen. "Det var nå rart.... Hva skal vi gjøre da?" var første reaksjonen til de damene der oppe. Så fant dem en anna nøkkel som lå der, som visstnok var til en hybel legevikarer bruker, og fortalte meg hvor den blokka her var hen.

"Jamen, det er ei blokk? Hvilken dør er den hybelen her da?"

"Det skjønner du når du kommer inn!" Så forlot jeg disse søte damene enda en gang, og dura opp til den blokka her. Når jeg kom inn døra skjønte jeg INGENTING. Bare fra der jeg sto omtrent 2 m innafor hoveddøra så jeg 3 umerka dører som godt kunne ha vært hybelen. Da fikk jeg nok. Klokka var blitt halv 1, jeg skulle i praksis halv 9 ell no om mårran, hadde ikke lyst i det hele tatt til å reise ned igjen til disse damene enda en gang. Så jeg satte meg ut i bilen, og etter å ha skriki litt og ringt Maria og klaga som bare det til hu, så sendte jeg Camilla melding og spurte om hu var våken og hadde en sofa å låne vekk den natta. Og det hadde hu, takk gud for det!! Så Camilla, om du noensinne leser det her: Du er min reddende engel, og jeg skylder deg evig. TUSEN TAKK!!! Hadde det ikke vært for Camilla hadde jeg enten blitt sittende i bilen hele natta eller reist hjem. Så ja, meget reddende engel da for å si det sånn...!!

Morgenen etter møtte vi læreren vår og husøkonomen på sykehuset, og jeg fikk forklart situasjonen til dem. Sistnevnte tok meg da med for å få fiksa det her. Det viste seg at den som bodde der før meg ikke hadde levert nøkkelen før hu dro fra jobb, så hu hadde sagt til de som var på jobb at når han/hu kom og leverte nøkkelen skulle de bare legge den nøkkelen i konvolutten min, men det var altså ikke blitt gjort. Da jeg ga tilbake nøkkelen til den legeblokka sier damen

"Oisann, det ser ut som at dem har gitt deg en hovednøkkel av noe slag!" som betyr at jeg er utrolig glad for at jeg ikke begynte å prøve nøkkelen i noen dører, for den nøkkelen hadde visst passa til alle dørene!! Uansett, etter mye om og men og omtrent 14000 unnskyldninger fant hu da nøkkelen jeg skulle ha, og beklaga seg litt til.

"Går bra det, jeg lever nå enda! Var bare litt sjokket da jeg kom i natt og ikke hadde noen plass å være liksom, men jeg fikk nå sove hos ei venninne." var da reaksjonen min, for når folk sier unnskyld til meg og ting faktisk har gått bra, så har ikke jeg samvittighet til å kjefte eller være snurt videre. Damen kom med et godt poeng da, at hadde vært noen andre så kunne det blitt adskillig verre. Det er ikke alle som tilfeldigvis har venner i Volda.

I tillegg fikk jeg sagt unnskyld til Veronika (det stakkars mennesket som fikk besøk kl 12 om natta), og det virker som at hu ikke bærer nag til meg i det hele tatt. Er en utrolig grei nabo å ha, som har hjulpet meg med litt sånn småstæsj flere ganger her. Og den episoden har heldigvis blitt en ting vi spøker med, så altfor traumatisert virker hu nå ikke! *hell og lykke*

Jaja, det ordna seg nå! Nå sitter jeg på hybelen min og koser meg med nett og greier, takket være min kjære Maria. Joggu er det greit å ha et menneske som kan (og faktisk gidder) å fikse sånt når man får panikk sjøl av mindre. Så akkurat nå er det eneste jeg har å "klage" på at jeg savner Ålesund, Maria, pusekatten min, alle de fine tinga jeg har på veggen på soverommet mitt, gode senga mi, og litt sånn småstæsj. Det aller meste av det der får jeg nå se til helga igjen, som bare er 3 bittesmå dager unna, så jeg skal ikke klage mer enn som så! Så fra mitt ståsted på nåværende tidspunkt må jeg si:

livet er herlig.

<3

Å være to om det

Er det en ting jeg har lært om mennesker opp igjennom årene, så er det at alle har et behov for å dele ting i livet sitt med en eller annen. Mennesker er ikke laget for å være beholdere for alt mulig. Jeg mener at man er nødt til å være to om noe. Greit, man kan fint holde på en hemmelighet en god venn forteller deg, men du er ikke alene om det. Da er dere to stykker som vet denne hemmeligheten, og om det skulle være noe så rystende at du ikke klarer å sitte inne med alle spørsmålene som oppstår, så kan du snakke med den som fortalte deg det. Er det ille, så kan du evt snakke med kjæresten, eller den aller nærmeste bestevennen du har som du deler alt med, eller kanskje til og med en psykolog. Uansett, dere er to om det.

Jeg har opplevd i det siste at det å skrive, og å la den som føler for det lese det jeg har å skrive har gjort mye med hodet mitt. Jeg har tilbakemeldinger (for det meste på facebook, siden jeg først nå har fått til å la alle legge til kommentarer her inne, beklager det!) som har gjort at jeg kan ha en liten diskusjon, som har lettet tankene mine. Nå er ikke jeg av den typen som bruker bloggen min som en slags dagbok, men jeg kjenner noen som gjør det, leser jevnlig bloggene deres, og kan godt forstå at mange bruker det for å lette hodet sitt. Tidligere år skrev jeg masse dagbok, mange bøker ble det totalt, og jeg husker jeg syntes det var så deilig at om jeg hadde noe som plaget meg, så kunne jeg skrive det ned der, og på en måte lette brystet litt for de plagene jeg hadde. Det eneste som var litt nedturen med det, var jo at selv om jeg fikk det av meg, så følte jeg liksom at det ikke kom noen vei. Jeg fikk ingenting tilbake, om bare en liten klem, eller et lite nikk, det ville gjort så mye mer! Derfor kan jeg skjønne at det å skrive om sine plager på bloggen sin kan gjøre mye, for da vet man på en måte at noen der ute kan komme til å lese det, og selv om du ikke kjenner personen, så kan du på en måte føle at en eller annen der ute har forståelse for situasjonen din. I tillegg gagner det jo ofte oss som leser. Enten er vi slike mennesker som føler det samme selv, men ikke tør å vise det til andre, eller så er vi slike som begynner å tenke av det, og kanskje til og med finner inspirasjon til å gjøre noe videre.

I går leste jeg bloggen til ei jeg har snakka endel med for første gang (link kommer så fort jeg får bekreftelse på om jeg får lov å linke). Den fikk meg til å tenke en god del, for de siste dagene har jeg hatt en hel masse å tenke på. Slik blir det gjerne når man er litt sjuk, ikke klarer å fungere ordentlig, ikke liker å la andre gjøre alt for en og er sta som et esel. Jeg har jo vært så utrolig heldig å ha Maria, som har passa på meg så til de grader de siste dagene, men det har ikke vært bare bra. Misforstå meg rett, ingenting galt med denne jenta eller hva hu har gjort, men samvittigheta mi har tæra så inderlig på meg, og da går tankene i masse dumme ting.
Og der kommer den største grunnen til at jeg skriver det innlegget her i dag:

Maria har en slik utrolig evne til å få meg til å skjønne ting. Jeg må bare lære meg til å ikke være en container for alle de utrolig dumme tankene som har en tendens til å samle seg i hodet mitt. Jeg vet jo egentlig at de ikke stemmer overens med virkeligheten alltid, men allikevel, det å fortelle disse tankene til folk er jo alt annet enn lett i perioder. Da er det så greit å være to. Å ha en person man kan dele alt med, uansett hvor dumt og tåpelig det er. Det kan være noe så lite som at man har dårlig samvittighet fordi man kjørte på ei snegle med sykkelen tidligere på dagen, eller noe så stort som at man går hver eneste dag med en følelse av at man er en byrde for alle og egentlig bare burde dø. Å ha et slikt menneske man føler man kan si absolutt alt til, det er helt fantastisk.

Det er deilig å være to om ting, det er derfor vi mennesker er som vi er, vi er ikke ment å leve alene. Med få unntak finner vi mennesker en partner, kjæreste, bestevenn, kjæledyr, et eller annet å dele livet mitt. Det bare understreker det her meiner jeg. Dessuten har vi flere måter å si ting på. Hvis noe holder på å skje en person, kan vi enten si det med ord, vise det med øynene, skrike i frykt, veive med armene eller løpe til eller fra. Det meiner jeg forklarer at vi ikke er ment for å være alene om noe.

Mennesker er heller ikke skapt for å være containere for alle gode og dårlige ting som skulle komme opp, vi er nødt til å dele det med noen, eller noe. For å sitere noe utrolig genialt jeg hørte en gang: Hvorfor skulle man ellers utstyre mennesker med hele 7 hull i hodet som det kan komme noe ut av??

"Vi elsker deg betingelsesløst!" Eller... kanskje ikke alltid?

Når man først leser overskrifta tenker man kanskje at noe alvorlig galt har skjedd i livet mitt eller så, men jeg kan si med en gang at det har det altså ikke! Det eneste som har skjedd er at jeg leste blogginnlegget til ei venninne av meg, og ble inspirert til å skrive mitt eget med samme tema: Å stå fram som homofil/bifil/lesbisk.

Min egen legning er jeg usikker på i grunn, jeg veit bare at jeg er alt anna enn i vater. Med andre ord: Jeg liker jenter. Og jeg er heller ikke redd for å vise det, for det er absolutt ikke noe jeg skammer meg over. Slik har det ikke alltid vært da, det var en periode hvor jeg var livredd for å vise det i frykt for at familien min skulle få vite det. Familien min er utrolig herlig, men jeg har en fin tendens til å se for meg det verste av det verste. I mitt hode så kom søster'n til å synes at jeg var ekkel, broder'n kom til å slutte å snakke med meg, og pappa kom til å hate meg og halvveis melde meg ut av familien.

Realiteten var heldigvis en helt annen. Den første jeg fortalte det til var søster'n på msn, og fikk i svar tilbake at det spilte absolutt ingen trille for hu om jeg var i lag med ei jente eller en gutt så lenge jeg hadde det bra. Broder'n tok det sykt godtog begynte å tulle med "Jaja, nå blir det lettere å kjøpe julegave til deg da ihvertfall, for hvert eneste lesbiske par trenger jo en strap-on!" Ikke akkurat det man har lyst til å tenke på at broren sin går til anskaffelse av for en, men ja... Greit at han tok det slik da! Jeg turte ikke helt å si det til pappa sjøl, men det lot jeg min kjære bror og søster ta seg av. Dagen etter fikk jeg en telefon av pappa som han begynte med "Hei du som ikke tør å snakke med far din!" etterfulgt av en hjertelig latter, så han tok det og ganske godt. Alle i familien har sagt det hele tida etterpå at det som er viktigst for dem er at jeg er i et forhold som jeg trives i, og at jeg har det bra. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg ville ikke bytta bort familien min for alt i verden, de er verdens beste <3

De som kjenner meg og familien min vil kanskje si at jeg har hatt det lettere enn de fleste med å stå fram, siden min kjære mor sto fram som å være i et forhold med ei dame for omtrent 10 år sida. Jeg skal være ærlig og si at det gjorde det veldig lett å fortelle mamma det, men nettopp pga alt dette her, så grua jeg meg ganske mye til å fortelle alle andre det. Det at jeg på en måte har fulgt i min mors fotspor har jo bare gitt næring til diskusjonen om det finnes et skeivt gen. Jeg mener fremdeles at det ikke er det, og at jeg ble skeiv uansett, men det er en diskusjon jeg ikke skal begynne på nå!

Jeg har som sagt vært veldig heldig, fordi familien min og alle rundt godtok meg for den jeg er. Dessverre veit jeg at ikke alle er like heldige... Etter at jeg fikk kontakt med andre skeive mennesker har jeg også fått høre skrekkhistorier. Noen har opplevd å bli fryst ut av familien, andre opplever fysisk avstraffelse, og noen opplever at foreldrene lever i total uvitenhet omtrent, at foreldrene later som at de ikke vet noe. Sida jeg er på den sida at alt har ordna seg for meg, så får jeg lett spørsmålet oppe i hodet mitt: Hva er det som gjør at man kan se på et menneske man har oppfostra og kjent siden fødselen helt annerledes, så fort det innrømmer en ting med seg selv? Det er jo ikke så at det mennesket plutselig blir et helt annet, bare fordi det tør innrømme noe for en. Som søster'n sa: Det viktigste er jo at en er lykkelig, ikke hvilket kjønn man er i lag med.

Foreldre er jo ment å elske en betingelsesløst, uansett hvilke feil og mangler man skulle ha. Det er som i eventyret med den fuglen som ber jegeren om ikke å ta barna hennes, og når han spør hvordan han skal vite hvilke barn som er hennes svarer hun at det er de nydeligste fuglene som finnes. Han kommer tilbake etterpå og det viser seg at han har skutt barna hennes. Han sier han tok de styggeste han kunne finne, og da svarer fuglen med "Men kjære deg, vet du ikke at for enhver mor så er hennes barn de peneste?" Det er slik det skal være. Enhver forelder skal elske sitt barn alt til tross. Hvis du kan si at du elsker ditt barn, for så å snu ryggen til det når det sier noe sånt, så har du ikke vært ærlig. Hvordan er det mulig å snu ryggen til sitt eget barn??

Som musikk for sjelen

Som om ikke to raske innlegg rett på en annen de siste dagene var nok, så har jeg joggu meg noe å skrive om i dag og! Har blitt gjort oppmerksom på at det er visst noen fler enn de 3 jeg visste om som leser bloggen min, og slikt er kjempekoselig! Det at folk tar seg tida til å lese alt det rare jeg har å presse ut av meg på denne sida, og at noen faktisk tar seg bryet med å kommentere i tillegg, det er så mye mer enn jeg noensinne hadde forventa! Da blir man selvfølgelig litt ekstra motivert til å få ned i ord litt av alt som surrer og går oppe i hodet mitt. Og til dere som skulle lure: Nei, det er ikke noe galt, jeg bare tenker mye! *elsker ord*

En annen ting jeg absolutt elsker, og som livet ville vært helt uutholdelig uten, er musikk. Musikk kan passe til alt, og er en av de tingene som uten ord på en måte kan beskrive og forklare hvordan man føler seg. Sanger kan få en til å tenke, utifra enkle ord eller fraser eller måten noe synges på. Det er så ufattelig deilig! Musikk kan brukes til alt, har du noensinne tenkt på det?

Noen av mine favoritter blant bruksområdene er:

- noe som kan få en til å smile

- noe som kan gjøre en god dag ENDA bedre

- ... eller en dårlig dag litt lysere :)

- god bakgrunnsstøy når man skal sove og ikke vil ha stillheten

- noe som kan overdøve ulydene bilen lager når man kjører

- tankevekkere

- en herlig måte å få ut frustrasjon på

- motivasjon til en hard treningsøkt

- noe å gjemme seg bak når man gråter

- en måte å kunne fortelle noen hva man føler uten å si det direkte selv <3

- noe man kan fylle tomrommet med når man er alene

- en fin måte å komme i kontakt med andre mennesker på

Når jeg tenker meg om, så er det her alle bruksområdene jeg kommer på akkurat nå... Kom gjerne med flere! *liker slikt*

Tenkte videre at jeg skulle legge ut noen av mine favoritter for tida her. Enjoy! :)

Keep your friends close, but your enemies... closer?

Jauda, det lille trollet er i det tankefulle hjørnet for tida! Dagens tema i hodet til frøkna her: Relasjoner.

For det første har det fascinert meg mye den siste tida hvordan noen mennesker kan komme så utrolig godt overens og ha en så enorm kjemi seg i mellom, mens de samme menneskene kan være tidenes dårligste match med andre. I tillegg spurte ei venninne av meg her en dag: Er det mulig å føle en slik kjemi med noen som ikke kjenner den samme kjemien tilbake? I grunn tror jeg ikke det. Kjemi er liksom en slik ting uttrykket "Takes two to tango" passer godt til, begge må føle det for at det skal bli kjemi. Allikevel, den siste tida har det skjedd en hel masse som har snudd opp ned på både det ene og det andre oppe i hodet mitt, så jeg er neimen ikke sikker på om jeg er så skråsikker på at det er meininga mi lenger. Om noen har lyst til å dele sitt syn på det her med meg, eller føler intenst for å overbevise meg om noe ang dette, så sett i gang! I'm listening.

En annen ting jeg har tenkt endel på er at man altfor lett kan dømme et menneske utifra hvilken "type" mennesker det tilbringer tiden sin med. For eksempel er det lett å tenke at en person som henger mye sammen med den gjengen som drikker 4 dager i uka og ruser seg på det meste garantert gjør det samme, selv om realiteten kan være en helt annen. Denne personen kan være reineste dydsmønsteret som aldri har rørt en dråpe alkohol i hele sitt liv og som ikke engang røyker. Jeg merker med meg sjøl at jeg har altfor lett for å tenke om et menneske at det styres mye av de menneskene som er rundt det. Det er så feil. Selv om jeg kanskje har tendenser, så betyr ikke det at andre har like lett for det.

Enda mer som farer rundt i hodet mitt er mine relasjoner til andre mennesker. Jeg kom nettopp hjem fra jobb, og fant nettopp ut at jeg virkelig intenst hater utrykket "Keep your friends close, but your enemies closer". Det er det absolutt dårligste uttrykket jeg veit om når jeg tenker på det. Hvorfor skal man gjøre det? Hvem gagner det om man gjør det? Nei, jeg har ikke tida til sånt. Og da vandrer tankene mine glatt videre til: Jeg vil ikke ha noen fiender i livet mitt jeg. Mennesker som kan kalles "mine fiender" har jeg ingen grunn til å skulle bruke noe tid på. De kan jeg bare kutte ut. Så da tenker jeg: Er det noen mennesker i livet mitt som jeg burde kutte ut, som jeg er så råforbanna på, som jeg tror jeg aldri noensinne vil klare å tilgi fordi de fikk meg til å gråte? Nei. Jeg har faktisk ikke det.

Og sida tankekjøret da er i gang, vandrer tankene videre til de menneskene jeg har i livet mitt som jeg er så heldig å kunne kalle mine venner. Disse flotte, vidunderlige skapningene som jeg er så heldig å få kjenne er noe jeg har altfor lett for å ta for gitt. Og i det siste har jeg gjort omtrent alt feil som er mulig å gjøre feil i forhold til noen av dem. Jeg må lære meg at det er bedre å gjøre litt for mye for å beholde vennene sine og få så utrolig mye tilbake for det senere, enn å tenke at "nå har jeg gjort nok, nå er det din tur" og så måtte betale en ufattelig høy pris for det i form av å miste en god venn. Og å være ærlig. En venn er ikke en venn fordi du sier så pene ting, eller fordi du har evnen til å få et menneske til å le. Det er bare en bonus. En venn er en venn fordi det har valgt deg som en person verdig til å komme innpå seg. Da hjelper det ikke å si at alt er bra når det ikke er det. En venn vil merke at det ikke er bra uansett, så da er det like greit å være ærlig med en gang. Det har ikke jeg alltid vært, merker det er altfor lett å velge den enkle utveien ved å legge på et smil og si "Det går bra, helt sant!". Vondt å vite, men da kan jeg ihvertfall ta tak i det. Håper bare ikke det er for seint...

Til deg som skulle føle deg truffet av det: Jeg er utrolig lei meg. Jeg vil ikke miste deg som venn, selv om jeg ikke er så flink til å vise det. I det siste har jeg sagt en ting, men vist en helt annen ting med hva jeg gjør. Beklager... Jeg håper virkelig at det ikke er for seint, for jeg trenger deg mer enn jeg vil innrømme... Denne er til deg... <3

Tenk om alle tok seg tida...

Det er merkelig hvor filosofisk og tankefull man kan bli noen dager. Jeg veit ikke om det er tilfelle med alle mennesker, men jeg merker ihvertfall at tankene har en tendens til å være meget fornuftige og filosofiske i perioder. Og når det da skjer en bitteliten ting i denne perioden, skjer det mye oppe i hodet på meg.

Nå er jeg inne i en slik periode. Det som skjedde nå var at ei venninne hadde en litt trist status på Facebook, så jeg fant ut at jeg ville sende hu ei melding og spørre hvordan det går med hu. Siden alt ikke var så bra, så snakket vi litt, og jeg sa som jeg sier til alle vennene mine, at om det skulle være noe så er det bare å sende meg melding eller ringe, jeg er tilgjengelig så godt som hele døgnet! Jeg vil bare at mine venner skal ha det bra.

Dagen etter fikk jeg en veldig hyggelig melding på Facebook med takk, for det hadde gjort litt for denne venninna mi at jeg hadde tatt meg tida til å bare spørre hvordan det gikk med hu og snakke litt. Det var en ganske god følelse, men samtidig med en ganske vond ettersmak. Hvorfor? Jo, fordi det tok så lite av meg å gjøre noe godt for en venn av meg, både av tid og krefter. Og grunnen til at det her gjorde så vondt er fordi jeg begynte å tenke. Siden det ikke tok mer av meg, hvorfor gjør jeg ikke det oftere? Det tar ikke så mye av meg å sende en melding til vennene mine bare for å spørre hvordan det går. Det gjør virkelig ikke det. Tenk så mye bedre ting ville blitt da, om jeg bare tok meg tida til å spørre dem helt uoppfordra iblant.

Så begynner jeg å tenke: Tenk om alle hadde tatt seg tida, og det lille det tar av dem for å sende ei melding helt uoppfordra til en venn iblant bare for å se om han eller hu har det bra. Det er langt ifra alle som klarer å strekke seg ut til folk for å spørre om hjelp, og er utrolig mye vanskeligere for noen enn andre å si til en venn "Jeg har en tung dag i dag" helt uten videre. Det ville gjort så mye for mange.

Tenk at en så liten handling kan gjøre så mye for et annet menneske. Om alle bare hadde tatt seg tida... <3