Som sagt er jeg i Volda, begynt på 2.uke nå, bor på hybel, og første uka hadde jeg absolutt ingenting her i hybelen anna enn pc'en min (uten nett). Det aleine er jo omtrent nok til å gi et menneske panikk, men når det da ikke er alt syns jeg i grunn det er merkelig at jeg klarte meg gjennom første uka. Det hele begynte med at jeg sa til Maria før jeg reiste til Volda "Jeg kommer sikkert til å komme såpass seint at dem har lånt ut hybelen min til noen andre!", sagt bare på tull selvfølgelig, men jeg sa det. *jinx*
Jeg ankom Volda sjukehus kl. 23.30 den kvelden hvor jeg skulle hente nøkkelen, og ble møtt av at damen sa "Det er noe rart her da, for vanligvis pleier nøkkelen å ligge i konvolutten, men konvolutten din er tom...." Whaat?? Tror damen skjønte at jeg ble littegranne sjokka, for hu fulgte fort opp med "Men den nøkkelen her lå ved siden av da, så du får prøve den!"
Jeg tok da nøkkelen og kjørte dit jeg skulle bo, og hadde heldigvis vett nok til å stikke inn og sjekke før jeg begynte å laste inn alt jeg hadde i bilen (jeg klarer aldri å pakke lett, så var en del jeg hadde med meg!). Jeg fant hybelen, og låste meg inn. I gangen ble jeg møtt av 2 par sko, og skjønte ingenting. Tenkte etter litt som så at det kunne jo være at vi delte gang eller at noen hadde glemt igjen skoa eller noe sånt. Lite logisk, men her sto jeg kl 12 på natta og prøvde det jeg kunne å ikke frike ut. Så gikk jeg en dør lenger inn, og når jeg skrudde på lyset så jeg ei veske, noen blader, og litt sånn diverse andre ting. "Herregud!" tenkte jeg. "Er det noen andre her??" Da jeg titta forsiktig rundt hjørnet så jeg en stol med masse klær på og enden på ei seng, dro raskt den konklusjonen at her var det ikke meininga at jeg skulle være, lista meg ut, skrudde av lyset og låste pent døra etter meg, håpa virkelig at jeg ikke hadde vekt det stakkars kvinnfolket som lå der inne. Hadde det vært meg hadde jeg nok blitt traumatisert for livet tror jeg. Deretter dura jeg opp på sykehuset igjen og forklarte dem situasjonen. "Det var nå rart.... Hva skal vi gjøre da?" var første reaksjonen til de damene der oppe. Så fant dem en anna nøkkel som lå der, som visstnok var til en hybel legevikarer bruker, og fortalte meg hvor den blokka her var hen.
"Jamen, det er ei blokk? Hvilken dør er den hybelen her da?"
"Det skjønner du når du kommer inn!" Så forlot jeg disse søte damene enda en gang, og dura opp til den blokka her. Når jeg kom inn døra skjønte jeg INGENTING. Bare fra der jeg sto omtrent 2 m innafor hoveddøra så jeg 3 umerka dører som godt kunne ha vært hybelen. Da fikk jeg nok. Klokka var blitt halv 1, jeg skulle i praksis halv 9 ell no om mårran, hadde ikke lyst i det hele tatt til å reise ned igjen til disse damene enda en gang. Så jeg satte meg ut i bilen, og etter å ha skriki litt og ringt Maria og klaga som bare det til hu, så sendte jeg Camilla melding og spurte om hu var våken og hadde en sofa å låne vekk den natta. Og det hadde hu, takk gud for det!! Så Camilla, om du noensinne leser det her: Du er min reddende engel, og jeg skylder deg evig. TUSEN TAKK!!! Hadde det ikke vært for Camilla hadde jeg enten blitt sittende i bilen hele natta eller reist hjem. Så ja, meget reddende engel da for å si det sånn...!!
Morgenen etter møtte vi læreren vår og husøkonomen på sykehuset, og jeg fikk forklart situasjonen til dem. Sistnevnte tok meg da med for å få fiksa det her. Det viste seg at den som bodde der før meg ikke hadde levert nøkkelen før hu dro fra jobb, så hu hadde sagt til de som var på jobb at når han/hu kom og leverte nøkkelen skulle de bare legge den nøkkelen i konvolutten min, men det var altså ikke blitt gjort. Da jeg ga tilbake nøkkelen til den legeblokka sier damen
"Oisann, det ser ut som at dem har gitt deg en hovednøkkel av noe slag!" som betyr at jeg er utrolig glad for at jeg ikke begynte å prøve nøkkelen i noen dører, for den nøkkelen hadde visst passa til alle dørene!! Uansett, etter mye om og men og omtrent 14000 unnskyldninger fant hu da nøkkelen jeg skulle ha, og beklaga seg litt til.
"Går bra det, jeg lever nå enda! Var bare litt sjokket da jeg kom i natt og ikke hadde noen plass å være liksom, men jeg fikk nå sove hos ei venninne." var da reaksjonen min, for når folk sier unnskyld til meg og ting faktisk har gått bra, så har ikke jeg samvittighet til å kjefte eller være snurt videre. Damen kom med et godt poeng da, at hadde vært noen andre så kunne det blitt adskillig verre. Det er ikke alle som tilfeldigvis har venner i Volda.
I tillegg fikk jeg sagt unnskyld til Veronika (det stakkars mennesket som fikk besøk kl 12 om natta), og det virker som at hu ikke bærer nag til meg i det hele tatt. Er en utrolig grei nabo å ha, som har hjulpet meg med litt sånn småstæsj flere ganger her. Og den episoden har heldigvis blitt en ting vi spøker med, så altfor traumatisert virker hu nå ikke! *hell og lykke*
Jaja, det ordna seg nå! Nå sitter jeg på hybelen min og koser meg med nett og greier, takket være min kjære Maria. Joggu er det greit å ha et menneske som kan (og faktisk gidder) å fikse sånt når man får panikk sjøl av mindre. Så akkurat nå er det eneste jeg har å "klage" på at jeg savner Ålesund, Maria, pusekatten min, alle de fine tinga jeg har på veggen på soverommet mitt, gode senga mi, og litt sånn småstæsj. Det aller meste av det der får jeg nå se til helga igjen, som bare er 3 bittesmå dager unna, så jeg skal ikke klage mer enn som så! Så fra mitt ståsted på nåværende tidspunkt må jeg si:
livet er herlig.
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar