Å være to om det

Er det en ting jeg har lært om mennesker opp igjennom årene, så er det at alle har et behov for å dele ting i livet sitt med en eller annen. Mennesker er ikke laget for å være beholdere for alt mulig. Jeg mener at man er nødt til å være to om noe. Greit, man kan fint holde på en hemmelighet en god venn forteller deg, men du er ikke alene om det. Da er dere to stykker som vet denne hemmeligheten, og om det skulle være noe så rystende at du ikke klarer å sitte inne med alle spørsmålene som oppstår, så kan du snakke med den som fortalte deg det. Er det ille, så kan du evt snakke med kjæresten, eller den aller nærmeste bestevennen du har som du deler alt med, eller kanskje til og med en psykolog. Uansett, dere er to om det.

Jeg har opplevd i det siste at det å skrive, og å la den som føler for det lese det jeg har å skrive har gjort mye med hodet mitt. Jeg har tilbakemeldinger (for det meste på facebook, siden jeg først nå har fått til å la alle legge til kommentarer her inne, beklager det!) som har gjort at jeg kan ha en liten diskusjon, som har lettet tankene mine. Nå er ikke jeg av den typen som bruker bloggen min som en slags dagbok, men jeg kjenner noen som gjør det, leser jevnlig bloggene deres, og kan godt forstå at mange bruker det for å lette hodet sitt. Tidligere år skrev jeg masse dagbok, mange bøker ble det totalt, og jeg husker jeg syntes det var så deilig at om jeg hadde noe som plaget meg, så kunne jeg skrive det ned der, og på en måte lette brystet litt for de plagene jeg hadde. Det eneste som var litt nedturen med det, var jo at selv om jeg fikk det av meg, så følte jeg liksom at det ikke kom noen vei. Jeg fikk ingenting tilbake, om bare en liten klem, eller et lite nikk, det ville gjort så mye mer! Derfor kan jeg skjønne at det å skrive om sine plager på bloggen sin kan gjøre mye, for da vet man på en måte at noen der ute kan komme til å lese det, og selv om du ikke kjenner personen, så kan du på en måte føle at en eller annen der ute har forståelse for situasjonen din. I tillegg gagner det jo ofte oss som leser. Enten er vi slike mennesker som føler det samme selv, men ikke tør å vise det til andre, eller så er vi slike som begynner å tenke av det, og kanskje til og med finner inspirasjon til å gjøre noe videre.

I går leste jeg bloggen til ei jeg har snakka endel med for første gang (link kommer så fort jeg får bekreftelse på om jeg får lov å linke). Den fikk meg til å tenke en god del, for de siste dagene har jeg hatt en hel masse å tenke på. Slik blir det gjerne når man er litt sjuk, ikke klarer å fungere ordentlig, ikke liker å la andre gjøre alt for en og er sta som et esel. Jeg har jo vært så utrolig heldig å ha Maria, som har passa på meg så til de grader de siste dagene, men det har ikke vært bare bra. Misforstå meg rett, ingenting galt med denne jenta eller hva hu har gjort, men samvittigheta mi har tæra så inderlig på meg, og da går tankene i masse dumme ting.
Og der kommer den største grunnen til at jeg skriver det innlegget her i dag:

Maria har en slik utrolig evne til å få meg til å skjønne ting. Jeg må bare lære meg til å ikke være en container for alle de utrolig dumme tankene som har en tendens til å samle seg i hodet mitt. Jeg vet jo egentlig at de ikke stemmer overens med virkeligheten alltid, men allikevel, det å fortelle disse tankene til folk er jo alt annet enn lett i perioder. Da er det så greit å være to. Å ha en person man kan dele alt med, uansett hvor dumt og tåpelig det er. Det kan være noe så lite som at man har dårlig samvittighet fordi man kjørte på ei snegle med sykkelen tidligere på dagen, eller noe så stort som at man går hver eneste dag med en følelse av at man er en byrde for alle og egentlig bare burde dø. Å ha et slikt menneske man føler man kan si absolutt alt til, det er helt fantastisk.

Det er deilig å være to om ting, det er derfor vi mennesker er som vi er, vi er ikke ment å leve alene. Med få unntak finner vi mennesker en partner, kjæreste, bestevenn, kjæledyr, et eller annet å dele livet mitt. Det bare understreker det her meiner jeg. Dessuten har vi flere måter å si ting på. Hvis noe holder på å skje en person, kan vi enten si det med ord, vise det med øynene, skrike i frykt, veive med armene eller løpe til eller fra. Det meiner jeg forklarer at vi ikke er ment for å være alene om noe.

Mennesker er heller ikke skapt for å være containere for alle gode og dårlige ting som skulle komme opp, vi er nødt til å dele det med noen, eller noe. For å sitere noe utrolig genialt jeg hørte en gang: Hvorfor skulle man ellers utstyre mennesker med hele 7 hull i hodet som det kan komme noe ut av??