Man må ikke gi opp!!

I dag var jeg og min kjære på Ørskogfjellet for å stå på snowboard, noe jeg gleda meg MASSE til sida jeg følte meg adskillig mer forberedt nå enn noengang før. Jeg har hittil ikke klart å lære meg å stå, men følte at nå kunne jeg faktisk klare det! Dessverre fant jeg plutselig ut at jeg ikke var like forberedt som jeg først trodde...
Da vi nærma oss skitrekket nevnte Chanielle et eller annet med heisa som gjorde at et forferdelig spørsmål dukka opp i hodet mitt: "Er det ståheis?????" Så lite som jeg har stått på snowboard, så har jeg ennå ikke vært borti et slikt fenomen, og ble da selvfølgelig max nervøs, trodde faktisk jeg skulle dø... Da vi sto der og skulle oppi heisa ble det ikke noe bedre. Jeg skjønte faktisk ikke døyten av åssen jeg skulle klare å stå opp hele detta der. Bedre gikk det altså ikke, og det tok ikke lange tida før jeg falt så det sang etter. På det stadiet her tenkte jeg som så at neste gang gikk det sikkert bedre, så prøvde igjen! Jaja, så naiv er det altså mulig å bli... Etter å ha prøvd 3 ganger som alle endte med fall etter noen få små meter, ga jeg opp og ringte Chanielle (fly forbanna på det tidspunktet her) og halvveis ropte inn i telefonen "DET HER GÅR FAENMEG IKKE!!!!" Så herlig som hu er kom hu da ned, og prøvde å oppmuntre meg. Med tanke på humøret mitt ble det ikke akkurat mottatt med takk for å si det sånn...! Uansett hvor flau jeg er over det i ettertid, så må jeg nesten bare innrømme at jeg ikke takler motstand veldig bra, og at jeg faktisk oppførte meg som om jeg skulle vært midt i verste trassalderen her. Herregud, fatter ikke at det er mulig å oppføre seg sånn... Heldigvis kjenner min bedre halvdel meg såpass bra at hu fikk meg på andre tanker etterhvert. Om hu gjør det med vilje, eller om det bare blir sånn, så er hu veldig god på den minen "Nå skuffer du meg virkelig her..." og det funker som fjell på meg altså!! Ble nå til at vi mixa og triksa litt da, så etterhvert kom jeg meg nå nesten øverst faktisk!! *jubel* Så var det ned igjen da, som ble bittelitt vanskeligere med tanke på at jeg i bunn og grunn måtte slette det jeg hadde inne i kroppen fra å stå på snowboard, men det gikk nå etter ei stund det og da!!

Jeg må rett og slett bare lære meg til at man ikke må gi opp. I løpet av mine snart 22 år har jeg vært borti såpass mye at jeg burde ha lært det, for det gjelder jo alt, men den gang ei... Heldigvis har jeg en veldig utholdende kjæreste (Digger deg for det, Chanielle! ), men den kan jeg jo ikke akkurat flyte på resten av livet... Noen tips til hvordan jeg kan lære? Anyone?

Usynlig...

Må bare dele denne historien med de som leser her. Artikkelen om den usynlige mannen er ganske lang, men kjempe god lesning. En skikkelig tankevekker også i grunn. Merker jeg får lyst til å gå rundt med videokamera konstant, slik at jeg ikke skal glemme noen av de menneskene jeg kanskje ser hver eneste dag, men som jeg ikke tenker over fordi de ikke gjør noe ut av seg. De menneskene som er usynlige. Jeg vil ikke være et slikt menneske som ikke husker de jeg har gått i klasse med, eller som ikke klarer å huske naboene mine fordi de ikke sier noe. Jeg vil huske alle, og minnes alle, for alle fortjener å bli husket, om det så bare er en bekjent, så er det noen. Føler meg nesten litt skyldig når jeg tenker over at jeg plutselig kan være en slik som ikke husker denne mannen som gjorde det samme veldig ofte, men som ingen husker. Hva om det at jeg overser mennesker som dette og bare ser de jeg vil se, har noe å si for meg i det som kommer etter dette livet, uansett hva det er? I slike tilfeller syns jeg dette sitatet kan passe bedre enn noengang, og kanskje være litt til ettertanke:

What we do in life, echoes in eternity

Greit med sinne, men det her var da ekstremt!

Satt på skolen nå for å lese til eksamensoppgave, men tenkte som så at jeg ville sjekke hva som skjer ute i verden først før jeg begynner. Første som poppet opp da jeg var på vg.no, var denne artikkelen om en 55 år gammel mann i Sverige som begynte å denge løs på sin 4 år gamle sønn på t-banen. Jeg har hørt om å ha kort lunte og ekstremt sinne, men det her var vel litt i merkeligste laget?? Sinne er et velkjent fenomen i min familie, og kort lunte har vi vel alle. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har ødelagt både det ene og det andre når jeg har blitt sint, bokset i vegger, slengt med dører, skreket og slengt ting veggimellom, sinnet mitt er forferdelig. Allikevel fatter jeg ikke at folk kan gjøre sånn mot andre mennesker, spesielt ikke mot sine egne barn! Noe av det som provoserer meg nesten mest med den episoden her, er at mannen sa han slo sin kone og sine barn så mye han ville. DET STEMMER JO IKKE I DET HELE TATT!!! Ingen mennesker har rett til å gjøre det her mot andre under noen omstendigheter som helst! Når jeg sier "det her" mener jeg altså uprovosert vold, ikke selvforsvar.
En annen ting jeg syns er helt forferdelig med det her, er at mannen får 4 måneders fengsel. Jeg har lova meg sjøl at jeg aldri skal gjøre noe for å skade noen sånn for alt i verden. Det verste jeg hittil har gjort mot et annet menneske, er å ta ei hardt i armen. Jeg kommer til å angre hardt og inderlig på det i LANG tid, og jeg håper virkelig at om jeg skulle miste hodet mitt på den måten her noengang, så har noen vett til å ta rennafart og sparke meg så hardt i magen at jeg spyr og ikke klarer å reise meg igjen, og at jeg blir sperra inne i ei stusselig lita celle i MINST 6 måneder, hvis det er noen som kan forsvare seg jeg gjør det mot vel å merke. Hvis jeg skulle være så ufattelig idotisk latterlig og drittsekk at jeg noensinne gjør det mot et barn, så veit jeg nesten ikke hva jeg håper folk gjør med meg. Jeg veit ihvertfall at jeg hadde fortjent MYE mer enn 4 måneder i fengsel, og at noen steriliserte meg slik at jeg ikke kunne fått unger. Hvis noen reagerer sånn for at en 4 åring ikke vil på t-banen, så fortjener vedkommende virkelig ikke den store intense gleden det kan være å være forelder. Å skylde på sinnet er ikke nok, det finnes måter å kontrollere det på, man må bare gidde å lette på ræva og komme seg et sted for å lære det.

Iblant skammer jeg meg over at noen medlemmer av vår meget intelligente rase kan være så ufattelig lite smarte...

Skole, utdanning, mat

Nå sitter jeg altså på skolen og prøver å gjøre noe konstruktivt. Den 12. februar 2010 skal vi levere en oppgave i forebyggende helsearbeid på 4500 ord, og merkelig nok føler jeg meg skikkelig forberedt! Har fått lest endel, skrevet litt, funnet forskning og hele pakka. Skulle gjerne ha fått snakka med noen som har vært borti det samme da, noen som har erfaringer å dele? Alt blir behandlet anonymt, er bare interessert i å høre opplevelser, ikke å tyste på noen :)

Temaet jeg har er spiseforstyrrelser blant skoleungdom, både anoreksi, bulimi og overspisning.

Noen som har noe å komme med? Ta gjerne kontakt!

I arbeidet med oppgaven har jeg da kommet fram til at jeg kanskje har lyst til å bli helsesøster også... Foreløpig er planen jordmor, men det valget er jo ikke låst enda, mye kan skje innen jeg går videre!

Ironisk nok (hvis du tenker på alt jeg har lest i forbindelse med oppgaven), så har jeg begynt å trene på Tren for å komme i litt bedre form! Og det føles godt å være i bevegelse, og ikke bare sitte på baken i sofaen og føle meg ille. Siden jeg da beveger meg mer, så spiser jeg også mye mer, og det føles derimot ikke like bra! Min største frykt er å spise samboeren min ut av leiligheta, å begynne å spise så mye at det ikke er igjen noe til hu... Forhåpentligvis sier hu ifra i god tid før det går så langt <3 En positiv sak er det nå med det her da, og det er at jeg faktisk ikke har så innmari lyst på hverken sjokolade eller cola!! Det føles hvertfall vidunderlig! =)

Tankekaos

Nå for tida er det altfor mye som farer gjennom hodet mitt i grunn, og jeg liker det ikke. Er på en måte altfor mye som skjer rundt meg, samtidig som det ikke er nok. Jeg klarer ikke å bli enig med meg sjøl hva jeg egentlig mener, om jeg vil at noe skal forandres og ta sjansen på at det vil bli annerledes og bedre, eller om jeg har lyst til å ha det akkurat slik det er nå. Det er så plagsomt og meget slitsomt. Jeg vet ikke hva jeg vil...

~~~~~~~~~~

Trenger du mine tårer

for at du skal føle noe for meg?

Trenger du å se at jeg ikke klarer å fungere

for å føle at du betyr noe?

Trenger du at jeg skal føle meg ille

for at du skal føle deg bra?

Jeg vil at du skal se meg

og være glad i meg

og elske meg for den jeg er,

det jeg er og det jeg gjør

Jeg ønsker å ha deg,

være glad i deg, elske deg,

gjøre deg lykkelig.

Skulle bare ønske du gjorde det samme...

~~~~~~~~~~~

Jeg vil du skal se meg

kjenne meg

ønske meg

På samme måte som jeg ser deg

prøver å kjenne deg

ønsker alt med deg

Du torturerer meg

men aner det ikke

Tror nesten ikke du vet jeg eksisterer...

<3

Nattcup 2010

Nå er det ca 3,5 timer siden jeg og Chanielle kom hjem fra Stranda og nattcup. Etter ei helsikes fyllekule i går, skulle man i grunn tro at forma ville være heeelt på trynet, men merkelig så er den faktisk ganske bra! Eneste er at min kjære er litt trøtt, og akkurat nå ligger og sover på sofaen med bena i fanget mitt. Når jeg ser hu sånn, får jeg nesten lyst til å gråte. Hu er så nydelig, og sjøl om hu blir temmelig sint på meg når jeg tar bilder av hu når hu sover og sånn, så blir jeg bare mer og mer forelska i hu for hver dag som går. Jeg er så heldig<3

Den helga her føler jeg at har vært sykt morsom, og ganske lærerik faktisk. Jeg traff nemlig ei i helga som jeg skylder ganske mye føler jeg. Grunnet et heftig inntak av alkohol, husker jeg ikke så utrolig mye av samtalen min med denne jenta, men ja, jeg husker ihvertfall det viktigste tror jeg, og hu sa noe som har runget i hodet mitt sida. Vi dreiv å snakka om å være sikker på legninga si, og da spurte jeg hva hu følte, hvordan hu visste at hu var skeiv. Etter mye prat sa hu "Selv om det er greit for sin egen del at man er sikker, må du virkelig sette deg selv i bås? Det spiller jo ingen rolle så lenge du har det bra." Og det har virkelig satt seg fast i hodet mitt. Det er de klokeste orda jeg har hørt på lenge, og jeg blitt så mye klokere på det. Jeg har det bra, er lykkelig sammen med Chanielle, og sjøl om det skulle forandre seg en dag, så kan jeg heller ta det når det kommer så langt. Nå spiller det ingen rolle. Cez: Hvis du noensinne leser det her, tusen takk.

Men da er det faktisk på tide med middag, så jeg må nesten bare legge fra meg pc'en og komme meg inn på kjøkkenet! Ble gjort oppmerksom på i stad at det kanskje er flere som leser bloggen min enn jeg tror, så da får jeg avslutte dette innlegget på denne måten:

Vi snakkes da, folkens! ;)

Er det lov å begynne nyttår fra 8. januar?

GOOD MORNING, 2010!!

Nå er altså 2009 over, og hvis man skal oppsummere året i korte trekk, så har det i bunn og grunn vært et bra år:
* Chanielle
* Studier
* Gode venner
* Samboer
* Himmelsk praksisperiode
* Herlig familie
* Bra jobb

Allikevel hadde jo jeg som alle andre satt meg noen nyttårsforsett. Jeg syns det er en ganske fin ting i grunn, for det gir liksom mennesker en mulighet til å legge det gamle året bak seg, og begynne på det nye med helt blanke ark. En av de viktigste punktene mine var kort og godt å bli bedre. Faktisk var (og er) jeg temmelig motivert til det her, men allikevel kom nyttår, og jeg bare braser avgårde og skakkjører det punktet totalt. Jeg begynte året med å være skikkelig drittsekk i grunn, og det plager meg virkelig, for jeg tror i grunn ikke at jeg egentlig er sånn!! Jeg ser jo faktisk at det jeg har gjort er feil, forferdelig, grusomt og rett og slett bare kjempeslemt, men jeg kan dessverre ikke ta det bort. Gjort er gjort, og jeg er ikke WonderWoman. Så derfor lurer jeg bare på én liten ting i dag:

Er det lov å begynne nyttår fra 8. januar?

Unnskyld, jenta mi... <3

Koselige greier på en fin dag med nevrologi<3

Sitter på skolen i forelesning om nevrologi. Utrolig interessant i grunn, fikk til og med være prøvedokka til foreleseren under en nevrologisk undersøkelse i stad. Allikevel kan jeg ikke noe for å falle litt bort etterhvert, spesielt ikke når min kjære bror tipser meg om denne siden, motifake.com. Fant noen koselige, søte, gode greier der som jeg falt litt for.

Enjoy ;)