Man må ikke gi opp!!

I dag var jeg og min kjære på Ørskogfjellet for å stå på snowboard, noe jeg gleda meg MASSE til sida jeg følte meg adskillig mer forberedt nå enn noengang før. Jeg har hittil ikke klart å lære meg å stå, men følte at nå kunne jeg faktisk klare det! Dessverre fant jeg plutselig ut at jeg ikke var like forberedt som jeg først trodde...
Da vi nærma oss skitrekket nevnte Chanielle et eller annet med heisa som gjorde at et forferdelig spørsmål dukka opp i hodet mitt: "Er det ståheis?????" Så lite som jeg har stått på snowboard, så har jeg ennå ikke vært borti et slikt fenomen, og ble da selvfølgelig max nervøs, trodde faktisk jeg skulle dø... Da vi sto der og skulle oppi heisa ble det ikke noe bedre. Jeg skjønte faktisk ikke døyten av åssen jeg skulle klare å stå opp hele detta der. Bedre gikk det altså ikke, og det tok ikke lange tida før jeg falt så det sang etter. På det stadiet her tenkte jeg som så at neste gang gikk det sikkert bedre, så prøvde igjen! Jaja, så naiv er det altså mulig å bli... Etter å ha prøvd 3 ganger som alle endte med fall etter noen få små meter, ga jeg opp og ringte Chanielle (fly forbanna på det tidspunktet her) og halvveis ropte inn i telefonen "DET HER GÅR FAENMEG IKKE!!!!" Så herlig som hu er kom hu da ned, og prøvde å oppmuntre meg. Med tanke på humøret mitt ble det ikke akkurat mottatt med takk for å si det sånn...! Uansett hvor flau jeg er over det i ettertid, så må jeg nesten bare innrømme at jeg ikke takler motstand veldig bra, og at jeg faktisk oppførte meg som om jeg skulle vært midt i verste trassalderen her. Herregud, fatter ikke at det er mulig å oppføre seg sånn... Heldigvis kjenner min bedre halvdel meg såpass bra at hu fikk meg på andre tanker etterhvert. Om hu gjør det med vilje, eller om det bare blir sånn, så er hu veldig god på den minen "Nå skuffer du meg virkelig her..." og det funker som fjell på meg altså!! Ble nå til at vi mixa og triksa litt da, så etterhvert kom jeg meg nå nesten øverst faktisk!! *jubel* Så var det ned igjen da, som ble bittelitt vanskeligere med tanke på at jeg i bunn og grunn måtte slette det jeg hadde inne i kroppen fra å stå på snowboard, men det gikk nå etter ei stund det og da!!

Jeg må rett og slett bare lære meg til at man ikke må gi opp. I løpet av mine snart 22 år har jeg vært borti såpass mye at jeg burde ha lært det, for det gjelder jo alt, men den gang ei... Heldigvis har jeg en veldig utholdende kjæreste (Digger deg for det, Chanielle! ), men den kan jeg jo ikke akkurat flyte på resten av livet... Noen tips til hvordan jeg kan lære? Anyone?