Usynlig...

Må bare dele denne historien med de som leser her. Artikkelen om den usynlige mannen er ganske lang, men kjempe god lesning. En skikkelig tankevekker også i grunn. Merker jeg får lyst til å gå rundt med videokamera konstant, slik at jeg ikke skal glemme noen av de menneskene jeg kanskje ser hver eneste dag, men som jeg ikke tenker over fordi de ikke gjør noe ut av seg. De menneskene som er usynlige. Jeg vil ikke være et slikt menneske som ikke husker de jeg har gått i klasse med, eller som ikke klarer å huske naboene mine fordi de ikke sier noe. Jeg vil huske alle, og minnes alle, for alle fortjener å bli husket, om det så bare er en bekjent, så er det noen. Føler meg nesten litt skyldig når jeg tenker over at jeg plutselig kan være en slik som ikke husker denne mannen som gjorde det samme veldig ofte, men som ingen husker. Hva om det at jeg overser mennesker som dette og bare ser de jeg vil se, har noe å si for meg i det som kommer etter dette livet, uansett hva det er? I slike tilfeller syns jeg dette sitatet kan passe bedre enn noengang, og kanskje være litt til ettertanke:

What we do in life, echoes in eternity