"Vi elsker deg betingelsesløst!" Eller... kanskje ikke alltid?

Når man først leser overskrifta tenker man kanskje at noe alvorlig galt har skjedd i livet mitt eller så, men jeg kan si med en gang at det har det altså ikke! Det eneste som har skjedd er at jeg leste blogginnlegget til ei venninne av meg, og ble inspirert til å skrive mitt eget med samme tema: Å stå fram som homofil/bifil/lesbisk.

Min egen legning er jeg usikker på i grunn, jeg veit bare at jeg er alt anna enn i vater. Med andre ord: Jeg liker jenter. Og jeg er heller ikke redd for å vise det, for det er absolutt ikke noe jeg skammer meg over. Slik har det ikke alltid vært da, det var en periode hvor jeg var livredd for å vise det i frykt for at familien min skulle få vite det. Familien min er utrolig herlig, men jeg har en fin tendens til å se for meg det verste av det verste. I mitt hode så kom søster'n til å synes at jeg var ekkel, broder'n kom til å slutte å snakke med meg, og pappa kom til å hate meg og halvveis melde meg ut av familien.

Realiteten var heldigvis en helt annen. Den første jeg fortalte det til var søster'n på msn, og fikk i svar tilbake at det spilte absolutt ingen trille for hu om jeg var i lag med ei jente eller en gutt så lenge jeg hadde det bra. Broder'n tok det sykt godtog begynte å tulle med "Jaja, nå blir det lettere å kjøpe julegave til deg da ihvertfall, for hvert eneste lesbiske par trenger jo en strap-on!" Ikke akkurat det man har lyst til å tenke på at broren sin går til anskaffelse av for en, men ja... Greit at han tok det slik da! Jeg turte ikke helt å si det til pappa sjøl, men det lot jeg min kjære bror og søster ta seg av. Dagen etter fikk jeg en telefon av pappa som han begynte med "Hei du som ikke tør å snakke med far din!" etterfulgt av en hjertelig latter, så han tok det og ganske godt. Alle i familien har sagt det hele tida etterpå at det som er viktigst for dem er at jeg er i et forhold som jeg trives i, og at jeg har det bra. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg ville ikke bytta bort familien min for alt i verden, de er verdens beste <3

De som kjenner meg og familien min vil kanskje si at jeg har hatt det lettere enn de fleste med å stå fram, siden min kjære mor sto fram som å være i et forhold med ei dame for omtrent 10 år sida. Jeg skal være ærlig og si at det gjorde det veldig lett å fortelle mamma det, men nettopp pga alt dette her, så grua jeg meg ganske mye til å fortelle alle andre det. Det at jeg på en måte har fulgt i min mors fotspor har jo bare gitt næring til diskusjonen om det finnes et skeivt gen. Jeg mener fremdeles at det ikke er det, og at jeg ble skeiv uansett, men det er en diskusjon jeg ikke skal begynne på nå!

Jeg har som sagt vært veldig heldig, fordi familien min og alle rundt godtok meg for den jeg er. Dessverre veit jeg at ikke alle er like heldige... Etter at jeg fikk kontakt med andre skeive mennesker har jeg også fått høre skrekkhistorier. Noen har opplevd å bli fryst ut av familien, andre opplever fysisk avstraffelse, og noen opplever at foreldrene lever i total uvitenhet omtrent, at foreldrene later som at de ikke vet noe. Sida jeg er på den sida at alt har ordna seg for meg, så får jeg lett spørsmålet oppe i hodet mitt: Hva er det som gjør at man kan se på et menneske man har oppfostra og kjent siden fødselen helt annerledes, så fort det innrømmer en ting med seg selv? Det er jo ikke så at det mennesket plutselig blir et helt annet, bare fordi det tør innrømme noe for en. Som søster'n sa: Det viktigste er jo at en er lykkelig, ikke hvilket kjønn man er i lag med.

Foreldre er jo ment å elske en betingelsesløst, uansett hvilke feil og mangler man skulle ha. Det er som i eventyret med den fuglen som ber jegeren om ikke å ta barna hennes, og når han spør hvordan han skal vite hvilke barn som er hennes svarer hun at det er de nydeligste fuglene som finnes. Han kommer tilbake etterpå og det viser seg at han har skutt barna hennes. Han sier han tok de styggeste han kunne finne, og da svarer fuglen med "Men kjære deg, vet du ikke at for enhver mor så er hennes barn de peneste?" Det er slik det skal være. Enhver forelder skal elske sitt barn alt til tross. Hvis du kan si at du elsker ditt barn, for så å snu ryggen til det når det sier noe sånt, så har du ikke vært ærlig. Hvordan er det mulig å snu ryggen til sitt eget barn??