Fascinerende skummelt

Fra tid til annen hører jeg noen ting som får hodet mitt til å tenke mye, noe du kanskje har skjønt allerede hvis du har fulgt med på bloggen min eller lest noen få tidligere innlegg. Den gangen her hekta jeg meg fast på noe venninna mi sa da vi snakket sammen på telefon på lørdag.

Vi snakket litt løst og fast om forelskelse og fascinasjon og sånne ting. Og da sa hu "Det er litt rart det der, at ofte er det det som skremmer en mest som og fascinerer en mest". Høres kanskje merkelig og litt urealistisk ut, men det stemmer faktisk, ihvertfall i mitt tilfelle.

I det siste har jeg snakket endel med noen venner om det å stå fram som lesbisk/bifil/homofil. I litt for mange tilfeller så vil ikke de som føler noe for en av samme kjønn eller så stå frem fordi de er redd for hvordan folk vil se dem. Og veldig ofte vil disse menneskene nekte for det, og kanskje ha veldig mye imot "slike mennesker" på en måte, men allikevel snakke mye om det og sånn. Veldig mange av de jeg kjenner som har vært i denne situasjonen forteller at det er fordi "Det fascinerte så mye, men det var skummelt fordi jeg var slik selv".

Det samme går og for mobbere. Flere og flere undersøkelser viser jo at de som mobber andre for at de er annerledes, ofte gjør det fordi de er redde for at andre skal se at man selv er annerledes. Jeg hørte et eksempel her for ei stund sida om ei (videre kalt Mona) som mobba ei jente (videre kalt Oda) når hu var yngre og var skikkelig slem mot hu, bare fordi Oda pleide å gå og synge. Mona kalte Oda både sær, spesiell, nerd, freak, og alt mulig annet man kan se for seg å kunne kalle noen andre. Oda sleit utrolig mye med det her, og mobbingen fulgte henne lenge, og ble etterhvert så grov at Oda valgte å ta sitt eget liv når hun var 15 år gammel. Noen år senere stilte Mona opp i et intervju og fortalte om det her, og sa at eneste grunnen til at hun begynte å mobbe Oda, var fordi det fascinerte henne at Oda turte å gjøre det. Mona ville så gjerne hu og, men turte ikke, fordi hu følte de andre barna så litt rart på Oda, og var redd de andre barna skulle se rart på hu og. Skumle saker.

En annen ting jeg tenker på med det her, er at veldig ofte blir jeg superfascinert av ting eller mennesker, veldig ofte er det ting som skremmer meg. Eller omvendt, jeg blir veldig skremt av ting som fascinerer meg. Historien med meg og frøkna mi er et eksempel på det:

Den herlige, nydelige, fantastiske frøkna som jeg

nå er så heldig å kunne kalle kjæresten min, min

kjære Maria, traff jeg for første gang for 2 år sida da vi begge gikk første studieåret på sykepleien. Vi skulle til å gå ut i praksis på samme stedet, og fikk fort god kontakt fordi vi skulle kjøre i lag en god del siden det var veldig vanskelig for meg å komme meg til og fra med buss. Allerede da skjønte vi egentlig begge at det var noe, men siden vi begge etterhvert var opptatt på hver vår kant tenkte vi som så at det ikke kunne være noe mer enn bare et veldig spesielt vennskap, og slo oss fort til ro med det. Nå i ettertid ser vi jo begge det at det var noe mer der, og hu har sagt flere ganger: Jeg sa det til deg jeg, men du ville bare ikke innse det. Ikke nok med at jeg ikke innså det, jeg nekta

faktisk for det og. Hvorfor? Fordi det skremte meg.

Nå tenker du kanskje at det er tåpelig at noe sånt kan skremme en, men det er faktisk sant. Maria har alltid vært utrolig og fantastisk, og har gitt meg så utrolig mye bare ved å være vennen min. Og hu har heller ikke lagt skjul på noe når det gjelder meg. Og det skremte meg. For om jeg hadde tatt sjansen med hu, så ville alle kunnet se det, folk hadde fått rett, og jeg hadde fått det helt vidunderlig bra, for hu ville gjort alt for meg, og det visste jeg i grunn allerede da. I tillegg var hu liksom "ikke min type". Derfor turte jeg ikke.

Den siste tida har jeg begynt å lese en blogg om ei jente som heter Christine. Den anbefaler jeg virkelig alle å ta en titt innom, for den er veldig spennende og inspirerende. Om du tenker at det bare er enda en standard-blogg hvor ei jente skriver om rått og røte som skjer i livet hennes, så er det bare å revurdere med en gang. På beskrivelsen av blogg står det "10% gutt, 90% jente, 100% meg selv!" Du begynner kanskje å skjønne tegninga? Hu ble født som gutt, men var egentlig jente, for å gjøre en lang historie (som det står mye interessant om i den bloggen her, anbefales som sagt!) kort. I det ene innlegget som er ganske tidlig (som jeg irriterende nok ikke finner igjen i farta!) meiner jeg å huske at hu skriver om det å vise sitt virkelige jeg på jobben, og hvis jeg ikke husker helt feil hva som sto, så forsto jeg det ihvertfall sånn: Hu ville gjerne, og følte at det var godt å kunne vise sitt sanne jeg, samtidig var det noe av det som skremte mest.

Er det bare jeg som tenker så, eller ligger det faktisk noe i det? Kom gjerne med eksempler, blir alltid glad for innspill!

På forhånd: Tusen takk :)

Gud så masse styr!

De aller fleste som leser bloggen min kjenner meg, og veit at jeg for tida befinner meg i Volda i praksis, og mange har kanskje fått med seg den katastrofale starten på denna perioden her, men jeg nevner det allikevel!

Som sagt er jeg i Volda, begynt på 2.uke nå, bor på hybel, og første uka hadde jeg absolutt ingenting her i hybelen anna enn pc'en min (uten nett). Det aleine er jo omtrent nok til å gi et menneske panikk, men når det da ikke er alt syns jeg i grunn det er merkelig at jeg klarte meg gjennom første uka. Det hele begynte med at jeg sa til Maria før jeg reiste til Volda "Jeg kommer sikkert til å komme såpass seint at dem har lånt ut hybelen min til noen andre!", sagt bare på tull selvfølgelig, men jeg sa det. *jinx*

Jeg ankom Volda sjukehus kl. 23.30 den kvelden hvor jeg skulle hente nøkkelen, og ble møtt av at damen sa "Det er noe rart her da, for vanligvis pleier nøkkelen å ligge i konvolutten, men konvolutten din er tom...." Whaat?? Tror damen skjønte at jeg ble littegranne sjokka, for hu fulgte fort opp med "Men den nøkkelen her lå ved siden av da, så du får prøve den!"

Jeg tok da nøkkelen og kjørte dit jeg skulle bo, og hadde heldigvis vett nok til å stikke inn og sjekke før jeg begynte å laste inn alt jeg hadde i bilen (jeg klarer aldri å pakke lett, så var en del jeg hadde med meg!). Jeg fant hybelen, og låste meg inn. I gangen ble jeg møtt av 2 par sko, og skjønte ingenting. Tenkte etter litt som så at det kunne jo være at vi delte gang eller at noen hadde glemt igjen skoa eller noe sånt. Lite logisk, men her sto jeg kl 12 på natta og prøvde det jeg kunne å ikke frike ut. Så gikk jeg en dør lenger inn, og når jeg skrudde på lyset så jeg ei veske, noen blader, og litt sånn diverse andre ting. "Herregud!" tenkte jeg. "Er det noen andre her??" Da jeg titta forsiktig rundt hjørnet så jeg en stol med masse klær på og enden på ei seng, dro raskt den konklusjonen at her var det ikke meininga at jeg skulle være, lista meg ut, skrudde av lyset og låste pent døra etter meg, håpa virkelig at jeg ikke hadde vekt det stakkars kvinnfolket som lå der inne. Hadde det vært meg hadde jeg nok blitt traumatisert for livet tror jeg. Deretter dura jeg opp på sykehuset igjen og forklarte dem situasjonen. "Det var nå rart.... Hva skal vi gjøre da?" var første reaksjonen til de damene der oppe. Så fant dem en anna nøkkel som lå der, som visstnok var til en hybel legevikarer bruker, og fortalte meg hvor den blokka her var hen.

"Jamen, det er ei blokk? Hvilken dør er den hybelen her da?"

"Det skjønner du når du kommer inn!" Så forlot jeg disse søte damene enda en gang, og dura opp til den blokka her. Når jeg kom inn døra skjønte jeg INGENTING. Bare fra der jeg sto omtrent 2 m innafor hoveddøra så jeg 3 umerka dører som godt kunne ha vært hybelen. Da fikk jeg nok. Klokka var blitt halv 1, jeg skulle i praksis halv 9 ell no om mårran, hadde ikke lyst i det hele tatt til å reise ned igjen til disse damene enda en gang. Så jeg satte meg ut i bilen, og etter å ha skriki litt og ringt Maria og klaga som bare det til hu, så sendte jeg Camilla melding og spurte om hu var våken og hadde en sofa å låne vekk den natta. Og det hadde hu, takk gud for det!! Så Camilla, om du noensinne leser det her: Du er min reddende engel, og jeg skylder deg evig. TUSEN TAKK!!! Hadde det ikke vært for Camilla hadde jeg enten blitt sittende i bilen hele natta eller reist hjem. Så ja, meget reddende engel da for å si det sånn...!!

Morgenen etter møtte vi læreren vår og husøkonomen på sykehuset, og jeg fikk forklart situasjonen til dem. Sistnevnte tok meg da med for å få fiksa det her. Det viste seg at den som bodde der før meg ikke hadde levert nøkkelen før hu dro fra jobb, så hu hadde sagt til de som var på jobb at når han/hu kom og leverte nøkkelen skulle de bare legge den nøkkelen i konvolutten min, men det var altså ikke blitt gjort. Da jeg ga tilbake nøkkelen til den legeblokka sier damen

"Oisann, det ser ut som at dem har gitt deg en hovednøkkel av noe slag!" som betyr at jeg er utrolig glad for at jeg ikke begynte å prøve nøkkelen i noen dører, for den nøkkelen hadde visst passa til alle dørene!! Uansett, etter mye om og men og omtrent 14000 unnskyldninger fant hu da nøkkelen jeg skulle ha, og beklaga seg litt til.

"Går bra det, jeg lever nå enda! Var bare litt sjokket da jeg kom i natt og ikke hadde noen plass å være liksom, men jeg fikk nå sove hos ei venninne." var da reaksjonen min, for når folk sier unnskyld til meg og ting faktisk har gått bra, så har ikke jeg samvittighet til å kjefte eller være snurt videre. Damen kom med et godt poeng da, at hadde vært noen andre så kunne det blitt adskillig verre. Det er ikke alle som tilfeldigvis har venner i Volda.

I tillegg fikk jeg sagt unnskyld til Veronika (det stakkars mennesket som fikk besøk kl 12 om natta), og det virker som at hu ikke bærer nag til meg i det hele tatt. Er en utrolig grei nabo å ha, som har hjulpet meg med litt sånn småstæsj flere ganger her. Og den episoden har heldigvis blitt en ting vi spøker med, så altfor traumatisert virker hu nå ikke! *hell og lykke*

Jaja, det ordna seg nå! Nå sitter jeg på hybelen min og koser meg med nett og greier, takket være min kjære Maria. Joggu er det greit å ha et menneske som kan (og faktisk gidder) å fikse sånt når man får panikk sjøl av mindre. Så akkurat nå er det eneste jeg har å "klage" på at jeg savner Ålesund, Maria, pusekatten min, alle de fine tinga jeg har på veggen på soverommet mitt, gode senga mi, og litt sånn småstæsj. Det aller meste av det der får jeg nå se til helga igjen, som bare er 3 bittesmå dager unna, så jeg skal ikke klage mer enn som så! Så fra mitt ståsted på nåværende tidspunkt må jeg si:

livet er herlig.

<3

Å være to om det

Er det en ting jeg har lært om mennesker opp igjennom årene, så er det at alle har et behov for å dele ting i livet sitt med en eller annen. Mennesker er ikke laget for å være beholdere for alt mulig. Jeg mener at man er nødt til å være to om noe. Greit, man kan fint holde på en hemmelighet en god venn forteller deg, men du er ikke alene om det. Da er dere to stykker som vet denne hemmeligheten, og om det skulle være noe så rystende at du ikke klarer å sitte inne med alle spørsmålene som oppstår, så kan du snakke med den som fortalte deg det. Er det ille, så kan du evt snakke med kjæresten, eller den aller nærmeste bestevennen du har som du deler alt med, eller kanskje til og med en psykolog. Uansett, dere er to om det.

Jeg har opplevd i det siste at det å skrive, og å la den som føler for det lese det jeg har å skrive har gjort mye med hodet mitt. Jeg har tilbakemeldinger (for det meste på facebook, siden jeg først nå har fått til å la alle legge til kommentarer her inne, beklager det!) som har gjort at jeg kan ha en liten diskusjon, som har lettet tankene mine. Nå er ikke jeg av den typen som bruker bloggen min som en slags dagbok, men jeg kjenner noen som gjør det, leser jevnlig bloggene deres, og kan godt forstå at mange bruker det for å lette hodet sitt. Tidligere år skrev jeg masse dagbok, mange bøker ble det totalt, og jeg husker jeg syntes det var så deilig at om jeg hadde noe som plaget meg, så kunne jeg skrive det ned der, og på en måte lette brystet litt for de plagene jeg hadde. Det eneste som var litt nedturen med det, var jo at selv om jeg fikk det av meg, så følte jeg liksom at det ikke kom noen vei. Jeg fikk ingenting tilbake, om bare en liten klem, eller et lite nikk, det ville gjort så mye mer! Derfor kan jeg skjønne at det å skrive om sine plager på bloggen sin kan gjøre mye, for da vet man på en måte at noen der ute kan komme til å lese det, og selv om du ikke kjenner personen, så kan du på en måte føle at en eller annen der ute har forståelse for situasjonen din. I tillegg gagner det jo ofte oss som leser. Enten er vi slike mennesker som føler det samme selv, men ikke tør å vise det til andre, eller så er vi slike som begynner å tenke av det, og kanskje til og med finner inspirasjon til å gjøre noe videre.

I går leste jeg bloggen til ei jeg har snakka endel med for første gang (link kommer så fort jeg får bekreftelse på om jeg får lov å linke). Den fikk meg til å tenke en god del, for de siste dagene har jeg hatt en hel masse å tenke på. Slik blir det gjerne når man er litt sjuk, ikke klarer å fungere ordentlig, ikke liker å la andre gjøre alt for en og er sta som et esel. Jeg har jo vært så utrolig heldig å ha Maria, som har passa på meg så til de grader de siste dagene, men det har ikke vært bare bra. Misforstå meg rett, ingenting galt med denne jenta eller hva hu har gjort, men samvittigheta mi har tæra så inderlig på meg, og da går tankene i masse dumme ting.
Og der kommer den største grunnen til at jeg skriver det innlegget her i dag:

Maria har en slik utrolig evne til å få meg til å skjønne ting. Jeg må bare lære meg til å ikke være en container for alle de utrolig dumme tankene som har en tendens til å samle seg i hodet mitt. Jeg vet jo egentlig at de ikke stemmer overens med virkeligheten alltid, men allikevel, det å fortelle disse tankene til folk er jo alt annet enn lett i perioder. Da er det så greit å være to. Å ha en person man kan dele alt med, uansett hvor dumt og tåpelig det er. Det kan være noe så lite som at man har dårlig samvittighet fordi man kjørte på ei snegle med sykkelen tidligere på dagen, eller noe så stort som at man går hver eneste dag med en følelse av at man er en byrde for alle og egentlig bare burde dø. Å ha et slikt menneske man føler man kan si absolutt alt til, det er helt fantastisk.

Det er deilig å være to om ting, det er derfor vi mennesker er som vi er, vi er ikke ment å leve alene. Med få unntak finner vi mennesker en partner, kjæreste, bestevenn, kjæledyr, et eller annet å dele livet mitt. Det bare understreker det her meiner jeg. Dessuten har vi flere måter å si ting på. Hvis noe holder på å skje en person, kan vi enten si det med ord, vise det med øynene, skrike i frykt, veive med armene eller løpe til eller fra. Det meiner jeg forklarer at vi ikke er ment for å være alene om noe.

Mennesker er heller ikke skapt for å være containere for alle gode og dårlige ting som skulle komme opp, vi er nødt til å dele det med noen, eller noe. For å sitere noe utrolig genialt jeg hørte en gang: Hvorfor skulle man ellers utstyre mennesker med hele 7 hull i hodet som det kan komme noe ut av??

"Vi elsker deg betingelsesløst!" Eller... kanskje ikke alltid?

Når man først leser overskrifta tenker man kanskje at noe alvorlig galt har skjedd i livet mitt eller så, men jeg kan si med en gang at det har det altså ikke! Det eneste som har skjedd er at jeg leste blogginnlegget til ei venninne av meg, og ble inspirert til å skrive mitt eget med samme tema: Å stå fram som homofil/bifil/lesbisk.

Min egen legning er jeg usikker på i grunn, jeg veit bare at jeg er alt anna enn i vater. Med andre ord: Jeg liker jenter. Og jeg er heller ikke redd for å vise det, for det er absolutt ikke noe jeg skammer meg over. Slik har det ikke alltid vært da, det var en periode hvor jeg var livredd for å vise det i frykt for at familien min skulle få vite det. Familien min er utrolig herlig, men jeg har en fin tendens til å se for meg det verste av det verste. I mitt hode så kom søster'n til å synes at jeg var ekkel, broder'n kom til å slutte å snakke med meg, og pappa kom til å hate meg og halvveis melde meg ut av familien.

Realiteten var heldigvis en helt annen. Den første jeg fortalte det til var søster'n på msn, og fikk i svar tilbake at det spilte absolutt ingen trille for hu om jeg var i lag med ei jente eller en gutt så lenge jeg hadde det bra. Broder'n tok det sykt godtog begynte å tulle med "Jaja, nå blir det lettere å kjøpe julegave til deg da ihvertfall, for hvert eneste lesbiske par trenger jo en strap-on!" Ikke akkurat det man har lyst til å tenke på at broren sin går til anskaffelse av for en, men ja... Greit at han tok det slik da! Jeg turte ikke helt å si det til pappa sjøl, men det lot jeg min kjære bror og søster ta seg av. Dagen etter fikk jeg en telefon av pappa som han begynte med "Hei du som ikke tør å snakke med far din!" etterfulgt av en hjertelig latter, så han tok det og ganske godt. Alle i familien har sagt det hele tida etterpå at det som er viktigst for dem er at jeg er i et forhold som jeg trives i, og at jeg har det bra. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen, jeg ville ikke bytta bort familien min for alt i verden, de er verdens beste <3

De som kjenner meg og familien min vil kanskje si at jeg har hatt det lettere enn de fleste med å stå fram, siden min kjære mor sto fram som å være i et forhold med ei dame for omtrent 10 år sida. Jeg skal være ærlig og si at det gjorde det veldig lett å fortelle mamma det, men nettopp pga alt dette her, så grua jeg meg ganske mye til å fortelle alle andre det. Det at jeg på en måte har fulgt i min mors fotspor har jo bare gitt næring til diskusjonen om det finnes et skeivt gen. Jeg mener fremdeles at det ikke er det, og at jeg ble skeiv uansett, men det er en diskusjon jeg ikke skal begynne på nå!

Jeg har som sagt vært veldig heldig, fordi familien min og alle rundt godtok meg for den jeg er. Dessverre veit jeg at ikke alle er like heldige... Etter at jeg fikk kontakt med andre skeive mennesker har jeg også fått høre skrekkhistorier. Noen har opplevd å bli fryst ut av familien, andre opplever fysisk avstraffelse, og noen opplever at foreldrene lever i total uvitenhet omtrent, at foreldrene later som at de ikke vet noe. Sida jeg er på den sida at alt har ordna seg for meg, så får jeg lett spørsmålet oppe i hodet mitt: Hva er det som gjør at man kan se på et menneske man har oppfostra og kjent siden fødselen helt annerledes, så fort det innrømmer en ting med seg selv? Det er jo ikke så at det mennesket plutselig blir et helt annet, bare fordi det tør innrømme noe for en. Som søster'n sa: Det viktigste er jo at en er lykkelig, ikke hvilket kjønn man er i lag med.

Foreldre er jo ment å elske en betingelsesløst, uansett hvilke feil og mangler man skulle ha. Det er som i eventyret med den fuglen som ber jegeren om ikke å ta barna hennes, og når han spør hvordan han skal vite hvilke barn som er hennes svarer hun at det er de nydeligste fuglene som finnes. Han kommer tilbake etterpå og det viser seg at han har skutt barna hennes. Han sier han tok de styggeste han kunne finne, og da svarer fuglen med "Men kjære deg, vet du ikke at for enhver mor så er hennes barn de peneste?" Det er slik det skal være. Enhver forelder skal elske sitt barn alt til tross. Hvis du kan si at du elsker ditt barn, for så å snu ryggen til det når det sier noe sånt, så har du ikke vært ærlig. Hvordan er det mulig å snu ryggen til sitt eget barn??

Som musikk for sjelen

Som om ikke to raske innlegg rett på en annen de siste dagene var nok, så har jeg joggu meg noe å skrive om i dag og! Har blitt gjort oppmerksom på at det er visst noen fler enn de 3 jeg visste om som leser bloggen min, og slikt er kjempekoselig! Det at folk tar seg tida til å lese alt det rare jeg har å presse ut av meg på denne sida, og at noen faktisk tar seg bryet med å kommentere i tillegg, det er så mye mer enn jeg noensinne hadde forventa! Da blir man selvfølgelig litt ekstra motivert til å få ned i ord litt av alt som surrer og går oppe i hodet mitt. Og til dere som skulle lure: Nei, det er ikke noe galt, jeg bare tenker mye! *elsker ord*

En annen ting jeg absolutt elsker, og som livet ville vært helt uutholdelig uten, er musikk. Musikk kan passe til alt, og er en av de tingene som uten ord på en måte kan beskrive og forklare hvordan man føler seg. Sanger kan få en til å tenke, utifra enkle ord eller fraser eller måten noe synges på. Det er så ufattelig deilig! Musikk kan brukes til alt, har du noensinne tenkt på det?

Noen av mine favoritter blant bruksområdene er:

- noe som kan få en til å smile

- noe som kan gjøre en god dag ENDA bedre

- ... eller en dårlig dag litt lysere :)

- god bakgrunnsstøy når man skal sove og ikke vil ha stillheten

- noe som kan overdøve ulydene bilen lager når man kjører

- tankevekkere

- en herlig måte å få ut frustrasjon på

- motivasjon til en hard treningsøkt

- noe å gjemme seg bak når man gråter

- en måte å kunne fortelle noen hva man føler uten å si det direkte selv <3

- noe man kan fylle tomrommet med når man er alene

- en fin måte å komme i kontakt med andre mennesker på

Når jeg tenker meg om, så er det her alle bruksområdene jeg kommer på akkurat nå... Kom gjerne med flere! *liker slikt*

Tenkte videre at jeg skulle legge ut noen av mine favoritter for tida her. Enjoy! :)

Keep your friends close, but your enemies... closer?

Jauda, det lille trollet er i det tankefulle hjørnet for tida! Dagens tema i hodet til frøkna her: Relasjoner.

For det første har det fascinert meg mye den siste tida hvordan noen mennesker kan komme så utrolig godt overens og ha en så enorm kjemi seg i mellom, mens de samme menneskene kan være tidenes dårligste match med andre. I tillegg spurte ei venninne av meg her en dag: Er det mulig å føle en slik kjemi med noen som ikke kjenner den samme kjemien tilbake? I grunn tror jeg ikke det. Kjemi er liksom en slik ting uttrykket "Takes two to tango" passer godt til, begge må føle det for at det skal bli kjemi. Allikevel, den siste tida har det skjedd en hel masse som har snudd opp ned på både det ene og det andre oppe i hodet mitt, så jeg er neimen ikke sikker på om jeg er så skråsikker på at det er meininga mi lenger. Om noen har lyst til å dele sitt syn på det her med meg, eller føler intenst for å overbevise meg om noe ang dette, så sett i gang! I'm listening.

En annen ting jeg har tenkt endel på er at man altfor lett kan dømme et menneske utifra hvilken "type" mennesker det tilbringer tiden sin med. For eksempel er det lett å tenke at en person som henger mye sammen med den gjengen som drikker 4 dager i uka og ruser seg på det meste garantert gjør det samme, selv om realiteten kan være en helt annen. Denne personen kan være reineste dydsmønsteret som aldri har rørt en dråpe alkohol i hele sitt liv og som ikke engang røyker. Jeg merker med meg sjøl at jeg har altfor lett for å tenke om et menneske at det styres mye av de menneskene som er rundt det. Det er så feil. Selv om jeg kanskje har tendenser, så betyr ikke det at andre har like lett for det.

Enda mer som farer rundt i hodet mitt er mine relasjoner til andre mennesker. Jeg kom nettopp hjem fra jobb, og fant nettopp ut at jeg virkelig intenst hater utrykket "Keep your friends close, but your enemies closer". Det er det absolutt dårligste uttrykket jeg veit om når jeg tenker på det. Hvorfor skal man gjøre det? Hvem gagner det om man gjør det? Nei, jeg har ikke tida til sånt. Og da vandrer tankene mine glatt videre til: Jeg vil ikke ha noen fiender i livet mitt jeg. Mennesker som kan kalles "mine fiender" har jeg ingen grunn til å skulle bruke noe tid på. De kan jeg bare kutte ut. Så da tenker jeg: Er det noen mennesker i livet mitt som jeg burde kutte ut, som jeg er så råforbanna på, som jeg tror jeg aldri noensinne vil klare å tilgi fordi de fikk meg til å gråte? Nei. Jeg har faktisk ikke det.

Og sida tankekjøret da er i gang, vandrer tankene videre til de menneskene jeg har i livet mitt som jeg er så heldig å kunne kalle mine venner. Disse flotte, vidunderlige skapningene som jeg er så heldig å få kjenne er noe jeg har altfor lett for å ta for gitt. Og i det siste har jeg gjort omtrent alt feil som er mulig å gjøre feil i forhold til noen av dem. Jeg må lære meg at det er bedre å gjøre litt for mye for å beholde vennene sine og få så utrolig mye tilbake for det senere, enn å tenke at "nå har jeg gjort nok, nå er det din tur" og så måtte betale en ufattelig høy pris for det i form av å miste en god venn. Og å være ærlig. En venn er ikke en venn fordi du sier så pene ting, eller fordi du har evnen til å få et menneske til å le. Det er bare en bonus. En venn er en venn fordi det har valgt deg som en person verdig til å komme innpå seg. Da hjelper det ikke å si at alt er bra når det ikke er det. En venn vil merke at det ikke er bra uansett, så da er det like greit å være ærlig med en gang. Det har ikke jeg alltid vært, merker det er altfor lett å velge den enkle utveien ved å legge på et smil og si "Det går bra, helt sant!". Vondt å vite, men da kan jeg ihvertfall ta tak i det. Håper bare ikke det er for seint...

Til deg som skulle føle deg truffet av det: Jeg er utrolig lei meg. Jeg vil ikke miste deg som venn, selv om jeg ikke er så flink til å vise det. I det siste har jeg sagt en ting, men vist en helt annen ting med hva jeg gjør. Beklager... Jeg håper virkelig at det ikke er for seint, for jeg trenger deg mer enn jeg vil innrømme... Denne er til deg... <3

Tenk om alle tok seg tida...

Det er merkelig hvor filosofisk og tankefull man kan bli noen dager. Jeg veit ikke om det er tilfelle med alle mennesker, men jeg merker ihvertfall at tankene har en tendens til å være meget fornuftige og filosofiske i perioder. Og når det da skjer en bitteliten ting i denne perioden, skjer det mye oppe i hodet på meg.

Nå er jeg inne i en slik periode. Det som skjedde nå var at ei venninne hadde en litt trist status på Facebook, så jeg fant ut at jeg ville sende hu ei melding og spørre hvordan det går med hu. Siden alt ikke var så bra, så snakket vi litt, og jeg sa som jeg sier til alle vennene mine, at om det skulle være noe så er det bare å sende meg melding eller ringe, jeg er tilgjengelig så godt som hele døgnet! Jeg vil bare at mine venner skal ha det bra.

Dagen etter fikk jeg en veldig hyggelig melding på Facebook med takk, for det hadde gjort litt for denne venninna mi at jeg hadde tatt meg tida til å bare spørre hvordan det gikk med hu og snakke litt. Det var en ganske god følelse, men samtidig med en ganske vond ettersmak. Hvorfor? Jo, fordi det tok så lite av meg å gjøre noe godt for en venn av meg, både av tid og krefter. Og grunnen til at det her gjorde så vondt er fordi jeg begynte å tenke. Siden det ikke tok mer av meg, hvorfor gjør jeg ikke det oftere? Det tar ikke så mye av meg å sende en melding til vennene mine bare for å spørre hvordan det går. Det gjør virkelig ikke det. Tenk så mye bedre ting ville blitt da, om jeg bare tok meg tida til å spørre dem helt uoppfordra iblant.

Så begynner jeg å tenke: Tenk om alle hadde tatt seg tida, og det lille det tar av dem for å sende ei melding helt uoppfordra til en venn iblant bare for å se om han eller hu har det bra. Det er langt ifra alle som klarer å strekke seg ut til folk for å spørre om hjelp, og er utrolig mye vanskeligere for noen enn andre å si til en venn "Jeg har en tung dag i dag" helt uten videre. Det ville gjort så mye for mange.

Tenk at en så liten handling kan gjøre så mye for et annet menneske. Om alle bare hadde tatt seg tida... <3

Hjemmekos, boblebad og kjærleik

Oisann, plutselig tok det nok en gang ufattelig lang tid før et nytt innlegg kom! Det er et eller annet med meg og det å aldri ha tida til å skrive... Eller, jeg setter meg jo faktisk ned titt og ofte og begynner, men det kommer liksom aldri til at jeg kommer såpass langt at jeg klarer å poste noe som helst... I dag skal jeg allikevel klare det!

Og hva er grunnen til at jeg i dag klarer å skrive? Joooda, jeg sitter (som så ofte ellers) og skriver oppgave. Eller egentlig skulle jeg skrive oppgave, men istedet sitter jeg her og skriver blogginnlegg.

Siden sist (som også sist gang) har det skjedd veldig mye! Som det observante menneske kanskje har fått med seg har jeg og frøkna jeg deler leilighet med gjort det slutt, men har vært så heldige å finne lykken på hver vår side! Komisk nok skjedde det her med mine to beste venner... Jaja, det kan være noe i den noen sa en gang "I krig og kjærlighet er alt lov". Uansett, så lenge alle har det bra er jeg fornøyd! <3

Jeg skal ikke legge skjul på at da det ble slutt mellom oss var jeg sønderknust, noe som også er grunnen til at jeg ikke har klart å skrive noe særlig siden. Det er helt fantastisk hvor mye usaklig og useriøst en kan få seg til å si og skrive når man har det vondt. Allikevel: Ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Hadde det ikke vært for at alt det her, så ville jeg aldri ha sett det som har vært rett foran meg hele tiden: Maria. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor fantastisk denne jenta er, men tenker jeg får ta det i et eget innlegg for seg selv en annen gang. Bare vent, det kommer! =)

Dette herlige, vidunderlige mennesket har vært bestevennen min siden like etter at vi begynte på sykepleien for ca 2 år siden, og jeg har delt alt med henne. På den tida følte jeg et eller annet for denne jenta, men tenkte at det ikke kunne være noe siden hu var opptatt. Så traff jeg Chanielle, og falt pladask. Og jeg har ment alt jeg har sagt til hu, og alt jeg har følt, og har hatt noen fantastiske måneder i lag med hu. Bare for å rydde unna all tvil om det skulle være noen! Allikevel, jeg fant heldigvis det motet jeg trengte til å innrømme hva jeg følte for Maria. Og nå svever jeg på en liten rosa sky som det skal mye til for å få meg ned fra. Det er oss to mot verden, jenta mi <3

I helga var jeg hjemme i anledning min lillebrors 18års dag. Tenk det, den veldig store lillebroren min har blitt voksen han og! Litt på etterskudd: Gratulerer så mye med dagen, Olafur. Håper du hadde en fin dag :)

Det morsomme med denne turen var måten familien min og min kjære klikka i lag. 5 minutter etter at jeg hadde kommet inn døra hos pappa kunne jeg la frøkna mi sitte aleine på stua med pappa i en heftig diskusjon om vestlandet og sjøfart, mens jeg var på kjøkkenet med søster'n og laga mat. I tillegg hadde jeg null problemer med å la hu være aleine med både bror og far (som kan bli litt sterk kost for mange) mens jeg dreiv og sulla med husarbeid. Utrolig herlig! Måten noen mennesker har en slik merkelig kjemi slutter aldri å fascinere meg. <3

Tirsdag kveld var jeg på en lenge etterlengtet date med Kjersti og deet nye boblebadet til hu og Kjell. Jeg får ikke satt ord på hvor utrolig herlig det var å sitte oppi der og snakke om alt og ingenting! Og ikke minst: Hvor utrolig morsomt det var å prøve å få temperaturen ned fra 45 grader til 40. Digger den jenta!

I det her fikk jeg en liten tankevekker: Jeg er altfor lite flink til å ta kontakt med vennene mine. De menneskene i livet mitt som gjør det absolutt verdt det, de som fyller dagene mine med smil og gir alt mening, jeg tar faktisk ikke vare på dem. Så til alle dere kjære vennene mine som jeg så gjerne skulle tilbragt mer tid sammen med: Unnskyld! Jeg lover å videre i fremtiden bli flinkere på dette! Og vil bli flinkere på å fortelle dere alle hva dere betyr for meg, og hvor mye jeg savner dere. Håper virkelig ikke at det er for sent...

Who's gonna stop the rain?

Jessda, nok en gang et heftig opphold i skribleriene mine, samme grunn som tidligere: Mye ymse som skjer. Denne gangen her har det vel vært det vondeste så langt. Hva det skyldes er ganske enkelt: alt. Hva jeg meiner med "alt"? Jo, nå skal du høre.

1. Mennesker man stoler på og legger sjela si bar for, viser seg gang på gang å ikke være den man tror
2. Lærer man av sine feil? Dessverre, nei. Jeg går i den samme fella gang på gang. Det verste med det er at jeg er fullstendig klar over det, men veit at jeg hadde gått i nøyaktig samme fella igjen. Uten å nøle engang, og med fullt overlegg. Du vet jeg ikke ønsker noen andre<3
3. Det føles ut som at bena mine står lenket fast et sted, og at jeg har falt bakover uten mulighet for å reise meg igjen, men jeg har ikke falt helt ned. Noen har tatt meg i mot. Det føles på en måte ganske utrygt, men så fort jeg føler at det er trygt og at jeg blir løftet nærmere oppreist stilling, så slipper personen meg så jeg faller litt igjen, og er tilbake på det samme utrygge. Så gjentar det hele seg igjen og igjen. For å være ærlig begynner jeg å bli lettere sjøsyk av hele opplevelsen.
4. Det du tenker er ikke det som kommer ut alltid. Hodet sier "Jeg forstår deg, det gjør bare vondt". Munnen skriker "Jævla megge, du er den mest hyklerske og tåpelige løgnhalsen jeg noensinne har truffet!". Hodet gråter "Vær så snill, ikke gjør det sånn... Se meg, forstå meg, si at jeg betyr såpass for deg at du ikke vil gjøre det her mot meg mer!", men munnen smiler og hvisker forsiktig "Det er er greit, jeg vil ikke stå i veien for noe så flott!". Forbanna uenighet...
5. Alle andre gjør det også. Eller, nesten. Er vel kanskje litt forskjell på å ikke klare å si det man egentlig vil, og det å si en ting til meg, og en annen ting til en annen, og drive et helt eget spill et helt annet sted? Vet ikke jeg, kan jo være det er samme ting...
6. Alt og ingenting har mistet mening, samtidig som alt og ingenting har fått en helt ny mening. Forvirring kalles det visstnok så fint. Vurderer faktisk å ta meg en tur inn i en kirke i mårra, eller på en kirkegård, eller et eller anna, bare for å prøve å finne mening. Håper jeg blir truffet av dette metaforiske lynet man snakker om, som plutselig forklarer alt. Det hadde vært flott.
7. Jah, nei, altså... Kl er 5, og jeg sitter her og skriver. Det sier kanskje litt.
8. Man har en mening. Ironisk nok ligger meningen hos en pusekatt på 9 mnd som klarer seg så godt som helt selv. Ikke veldig mye konsistens i den, men jaja... Går vel an å si "Det viktigste er ikke å vinne, men å delta" til det her?
9. Mennesker som gjør en liten feil en gang i livet, straffes altfor lenge for det i ettertid. Man gjør bare sånt fordi man bryr seg, det er ikke din feil <3
10. Hvordan kan man klare å overbevise andre om at man har det bra, kommer seg videre, og har kontakt med bakken, når man ikke engang kjøper den selv? Det siver ut iblant, og jeg vil ikke du skal høre det, men det kommer allikevel...

Det var da dagens (eller nattens) 10 punkt i "på vei mot et mer ryddig sinn"-planen min. Om det blir dagens eller nattens kommer helt an på hvordan dagen utvikler seg. Dagen er hva man gjør den til selv. Blir interessant å se hva som blir av dagen når man er litt apatisk og lider av alvorlig beslutningsvegring.

Til sist vil jeg ta med den nydeligste sangen for tiden. Enjoy<3

Drømmedama

Tenkte som så at siden det er siste dagen min med ferie i dag, så skulle jeg prøve å ikke titte inn på noe nyheter eller noe sånt før seint, og det ble da sånn omtrent nå. Jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å le meg skakk da jeg så at hoved-storyen på vg.no var denne artikkelen her om bruddet mellom Katja Nyberg og Gro Hammerseng. Jeg kan på en måte skjønne at dette blir nevnt i en artikkel, siden kjendiser sine forhold (spesielt de som er i forhold med andre kjendiser) er dømt til å være alt annet enn privat. Allikevel, var det ikke litt drøyt å ha det som "overskrift" på ei slik side? Selv om de er kjendiser, så er de jo bare mennesker de og, og har forhold som går over slik som alle oss andre "normale" mennesker. Personlig syns jeg det er synd, for jeg syns de virka som et utrolig gossint par, men jeg veit om ganske mange som trolig er totalt uenige med meg. Tross alt er jo Gro Hammerseng selve definisjonen på drømmedama hos mange av disse. Jeg innrømmer at jeg ble litt paff og nesten kunne se meg enig da jeg en gang for et par år sida stressa som søren og løp rett i hu på butikken hjemme på Gjøvik. Kan skjønne at hu spurte meg om det gikk bra, for jeg så nok temmelig forfjamsa ut, og i tillegg så er nok dama laga av såpass med muskler at hu knapt kjente jeg var borti hu engang.

Jaja, tilbake til saken: Hva skjer egentlig med at en slik (i grunn litt trist) nyhet blir hovedstory, og at artikkelen som forteller om at mannen som sto bak veibomben som drepte en norsk soldat i januar nå er drept kommer under? Tror nok at det i grunn hadde gagnet flere om denne nyheten ble overskrift, for kan tenke meg at bruddet ikke akkurat blir noe bedre for disse to damene når det havner øverst på nettavisa...

Bror-besøk, fyll og merkelig greier

Nå har jeg endelig kommet meg på nett og har pc og jeg har tatt meg tida til å sitte og skrive. Den siste tida har jeg vel i grunn hatt mulighet til å skrive, men jeg har ikke hatt så lyst i grunn. Hvorfor? Kort og godt: Bror-besøk.

På lørdag tok den yngste storebroren min, Kai Morten, turen opp hit til meg. Planen var egentlig at han skulle være med på sommerfesten på Giske, men siden han hadde kjørt ganske langt den dagen, så valgte han å være litt "oldis" som han selv så fint kalte det, og ble heller hjemme her i leiligheta for å sove. Må si det var utrolig koselig å kunne komme hjem fra fylla og ha en bror som ordner pizza til deg, og som gidder å høre deg klage over og angre på den ufattelig dumme oppførselen din i løpet av kvelden. Siden vi ikke fikk så mye tid i lag på lørdag fant han ut at vi skulle ta oss en tur ut på fylla på søndag, bare jeg og han. Må ærlig innrømme at jeg fikk ALTFOR mye drikke den kvelden, men herregud så morsomt det var! *glad i storebroren min* I dag måtte han reise ned igjen for å kjøre flyttelass eller noe sånt, utrolig kjipt og trist, men det var gøy så lenge det varte! Som han skreiv: Dette må gjentas :)

Så prøver jeg å fortsette på fotoprosjektet mitt da! Får litt tilbakemeldinger fra folk jeg ikke ante leste bloggen min på Facebook og sånt, og det er jo koselig! *tilbakemeldinger er elsk*

Bildet jeg snakket om sist er det bildet her:

Dagens innlegg har jeg lyst til å avslutte med en tekst jeg kom over, anonym forfatter:

Jeg skjønner ikke helt hvor det gikk galt

Plutselig var du der

så ble du borte

så var du der igjen

Og jeg falt

hardt, smertefullt og pinlig

for jeg trodde du virkelig var her igjen

Tok jeg virkelig så feil?

Plutselig en dag åpnet jeg øynene

og alt var forandret

Kroppen din er hos meg

jeg får se, men ikke røre

Tankene dine kan jeg ikke beskrive

om de er her, eller hos henne, eller helt borte

Jeg vet ingenting lenger

Mitt bilde av verden stemte en gang

for jeg handlet slik at jeg overlevde

Det var da

dette er nå

Og jeg faller

hardere, vondere og uvirkelig

Skulle ønske du var her <3

Ferie, pc tilbake og kos!

Den siste tida har jeg egentlig ikke vært tilgjengelig i det hele tatt, noe som skyldes MANGE ulike faktorer!
For det første jobbet jeg som en helt under båtfestivalen! I tillegg hadde jo skjermen på pc'en min tatt kvelden litt før det her, så jeg var jo pc-løs. Nå har jeg fått tilbake pc'en min og begynt på ferie, men var dessverre allikevel litt utilgjengelig! Grunnen til det er at plutselig klikka nettet vårt i leiligheta. Med min flaks skjedde jo det selvfølgelig et par dager etter at husverten hadde reist på campingferie, og de som passer huset ikke helt visste hva som skal/kan gjøres for å fikse det. *flotters* Uansett, nå er jeg ihvertfall på nett!

I dag nyter jeg altså ferie i Brattvåg hos svigers med min kjære <3 Det er så utrolig herlig å ha et menneske kjært når man har ferie! Mens alle vennene mine sier "Skal på ferietur med kjæresten!" så kan faktisk jeg si det samme jeg og. *DEILIG* <3

Jeg har fått tatt en god del bilder! Og skal derfor fortsette litt med fotoprosjektet mitt. Skal prøve å forandre noen innstillinger på bloggen slik at alle kan skrive, fikk noen tips rett etter at pc'en min kollapset. Så får se hvordan det går! :)

Nå er det ut og nyte sola! Vi snakkes, folkens:)

GOD SOMMER ALLE SAMMEN!!!

I want to live where soul meets body

I really do. For akkurat nå føles det ikke ut som at disse to elementene henger sammen hos meg i det hele tatt. Akkurat nå sitter jeg her og har egentlig veldig lyst til å legge meg, men samtidig ikke. Kroppen og hodet mitt er trøtte, men det er noe inne i meg som har lyst til å finne noe virkelig meningsfylt før jeg legger meg. Så jeg driver og surfer rundt på youtube etter gode videoer med mening i, bare sånn totalt tilfeldig. Hittil har jeg i grunn ikke funnet noe, så jeg tror nesten bare jeg må gi opp for i kveld hvis jeg skal ha det minste håp om å klare å komme meg opp nogenlunde tidlig i morgen. Føler det er så mye jeg skal rekke å utrette på alt for liten tid. Skumle greier.
Jeg mistenker i grunn at noe av grunnen til at jeg ikke har lyst til å legge meg enda, er at jeg hadde en så fin kveld i går, en meget meningsfylt kveld. Ja greit, jeg gjorde ikke så mye annet enn å sitte foran pc skjermen til langt på natt, men jeg fikk mye ut av det allikevel. Hadde en meget meningsfylt samtale med Maria til langt på natt om egoisme, misforståelser, og om alt her skjer for en grunn. I dag savner jeg det, og føler at kvelden min mangler noe... Det har gjort meg litt distré, så dagens bilde i prosjektet mitt blir forskjøvet til i morgen. Jeg har bildet, men glemte å hente ut kabelen fra rommet til lillebroren min før han la seg, så jeg får liksom ikke lagt det over på pc'en før i morgen... Sikkert ingen hast allikevel, for er nok ingen som kommer til å lese, men jeg prøver uasnett! =)

Da er det vel egentlig på tide for meg å hoppe i seng. Stoooor dag i morgen med laksemiddag laget av meg (om jeg klarer å unngå å svi av kjøkkenet) og hjemreise! Flotte saker, savner byen min! <3 Så god natt alle som skulle finne på å lese dette =)



Merker også at jeg savner Chanielle... Gleder meg masse til jeg skal hente hu på Vigra på lørdag!! :D:D *yeeeey!!*

Herlig musikk

Skal en tur ut nå og nyte dagen og prøve å få det til å bli litt mer handling ut av alle disse tankene mine, men før det ville jeg bare dele en sang jeg kom over i natt/dag tidlig. Satt og så på filmen Catch and release i natt, og så filosofisk som jeg er for tida hekta jeg meg fast ene tekstlinja på en sang her. Linja var "But if the silence takes you, I hope it takes me too". Med et var jeg forelska. Veit at jeg har hørt sangen før, og at den sikkert er gammel og oppbrukt, men jeg er allikevel fortapt i denne nå.

Så frem til jeg kommer meg tilbake med et bilde til fotoprosjektet i kveld, så tenkte jeg at de som skulle forville seg inn her eller som faktisk leser bloggen min jevnlig skulle få noe å kose seg med. Her er da videoen med musikken jeg forelsket meg i i dag. Hvis du virkelig skal nyte den, så vil jeg anbefale å høre på teksten, og faktisk se videoen, for den er herlig.

Så her er altså Death Cab For Cutie - Soul meets body. Enjoy! :)

Fotoprosjekt!

Jeg merker hvordan jeg selv forandrer meg med en gang jeg kommer til Gjøvik. Jeg faller litt tilbake i de gamle filosoferende vanene. Tror kanskje det har noe med kvelden her å gjøre. Kvelden her er annerledes enn den i Ålesund, mye mørkere og mer mystisk på en måte. Det kan godt være at den bare blir annerledes i hodet mitt, men samme kan det være, noe er det som påvirker meg her ihvertfall! Og det er ikke bare negativt, men heller ikke bare positivt. Jeg tenker mye mer enn jeg gjør hjemme i Ålesund, på ting som at jeg gjerne skulle skrive en bok eller historie som vil røre folk og få de som leser den i samme stemningsleie som meg. I blant streifer også tankene mine innom det at jeg har lyst til å sy meg et eller annet klesplagg, og lære meg masse ting som ulike sangteknikker og all slags (u)nyttig allmennkunnskap (som f.eks. hva som var det virkelige navnet til Greta Garbo). Så på den måten er det positivt, for jeg blir så inspirert! Samtidig er det positivt å være i Ålesund, for der tenker jeg ikke like tungt på slike ting, der hender det heller at jeg bare gjør det. Her blir det ofte bare med tanken.

En ting jeg allikevel har bestemt meg for å gjennomføre er å ta mer bilder. Jeg har lyst til å lære mer om mennesker og deres tanker, og har derfor bestemt meg for å sette i gang et lite prosjekt hvor alle som skulle føle for det er velkomne til å delta. Jeg har lyst til å ta et bilde av en helt allminnelig ting, eventuellt kanskje redigere det litt, og så legge det inn her på bloggen. Deretter vil jeg at du som skulle finne på å lese bloggen min skal legge inn kommentar om det første som slår deg når du ser bildet. Det kan være hva som helst, ingenting er for dumt eller smart å legge inn. Om jeg legger inn et bilde av en dråpe og det første du tenker er "regn", så vil jeg at du skal skrive det. Om du tenker på en stakkars liten pike på 4 år som gråter fordi bamsen som moren sendte med henne på toget forsvant ut vinduet i det toget kjørte ut fra stasjonen i Paris, så vil jeg at du skal skrive det. Jeg vil ha alt! Menneskesinnet har alltid fascinert meg, og derfor vil jeg at folk skal kommentere disse bildene.

Som en begynnelse kan vi ta bildet i den nye headeren min.
?? Hva er det første du tenker når du ser dette bildet??

På forhånd: Tusen takk til alle som skulle finne på å delta. Dere er herlige, og bidrar til å gjøre min hverdag litt rikere. Takk <3

Makeup-kurs med Sølvi Strifeldt

I går var jeg på makeup-kurs hos makeup-artist Sølvi Strifeldt sammen med mamma, Vivi-Ann og Reidun. Det vare en utrolig morsom ting å gjøre!! Vi fikk fargeanalyse, som vil si at vi fikk se om vi var kalde eller varme eller noe i mellom. Sølvi var kjempeflink til å lære oss, og det var utrolig interessant, lærerikt og morsomt! Vi fikk også se litt sånn før og etter ved at Sølvi sminka halve anriktet og lot oss ta bilde. Utrolig moro!! Legger ut noen av bildene, sånn at dere får se litt. Om noen skulle føle for å en sånn dag med noen venninner hvor dere
lærer litt om farger og sminke, så er det absolutt å anbefale å ta kontakt med Sølvi (mob: 45 23 16 70), anbefales på det sterkeste!

Pus og besøk til mamma

I dag satte jeg meg i bilen med bag, kattesaker og 1 stk kattepus og satte snuten nedover til mamma'n min på Jessheim. Turen tok totalt 7 timer og 30min omtrent, hvorav omtrent 7 timer og 15 min ble tilbragt på baken i bilen. Jeg gjorde som sist gang og gadd faktisk ikke å ta meg noen ordentlige pauser. Eneste pausene jeg tok var småpauser pga telefon og en litt lite reisevant pusekatt! Hu klarte seg veldig fint da, lå for det aller meste helt stille uten et knyst. *stolt*

Når vi kom hit ble det derimot MEGET interessant! Mamma (som påsto at leiligheta hennes var dyresikra fra før av) har drevet fra omtrent 20 min etter at hu kom inn døra til nå nettopp og sikra leiligheta. Så nå er gardinene heva, potteplanter på de høyeste skapa, fin lampe satt midt på bordet istedet for på pidestallen, og dører trygt lukket. Så NÅ burde leiligheta være Nala-sikker! =) Eneste som gjenstår og se nå er hvor lenge mamma overlever. Nala har hittil i dag klart å skremme mamma omtrent 12 ganger, og jeg tror hu begynner å bli litt lei av å rope "Nei Nala!!" *morsomme greier*

En anna ting som er veldig morsomt er at mamma faktisk må ha på seg 2 par briller og linser for å klare å lese noe på normal avstand. Hu kan klare å lese litt når hu holder den i henda når hu kun har på linser, men uten linser er hu så godt som blind. Lærte meg noe nytt i dag da! Fargelinser finnes kun for nærsynte, ikke langsynte! Idiotisk, men sant...!

I mårra skal jeg, Vivi-Ann, ei venninne av hu og mamma på noe sånt sminkekurs, med sånn fargeanalyse eller noe sånt... Blir stas! *gleder meg*

Reise!

På nåværende tidspunkt er klokka 01.16 og jeg har enda ikke kommet meg i seng. Grunnen til det er pakking til syden. Nei, jeg er ikke den som skal reise, dessverre. Chanielle reiser til Mallorca på lørdag morgen sammen med 3 venninner og blir borte til neste lørdag. Må ærlig innrømme jeg er grønn av misunnelse, derfor jeg sitter her og ikke er så mye mer engasjert i pakkinga hennes enn en liten kommentar i ny og ne. "Syns du skal ha de svarte. Nei, ta den gule istedet. Joda, kule de der." Jeg vil og til syden.... *Buuhuuu, cry me a river* Jeg må slutte å sutre og heller ta tak i litt ting. Jeg kunne sikkert ha reist på ferie jeg og, om jeg bare hadde tatt mer vare på venna mine og jobba litt mindre. Da kunne det faktisk være at jeg og nå hadde hatt ferie og dreiv og pakka til ei uke i syden med venna mine. Må skjerpe meg... Så det har blitt nr. 1 på lista mi "Ting jeg må gjøre før året er omme".

Jeg for min del er ferdig å pakke, det tok meg ca 10 minutter. En ting jeg er glad jeg har arvet av min mor er evnen til å klare å tenke-pakke. Det vil si å klare å tenke meg fram til hva jeg skal ha med meg og sånn ca hvor det er jeg har det hen. Jeg må ærlig innrømme at jeg er laaaangt ifra det nivået jeg burde være på, for jeg stotrer enda veldig når jeg står og faktisk skal pakke, men det kommer seg. Og i dag merka jeg hvor deilig det faktisk er å slippe å stresse så himla med pakkinga. Selv om jeg bare skal "over fjella" og hjem over helga, så er det greit å ha med seg alt jeg trenger. Det er liksom ingen svipptur hjem hvis jeg har glemt noe. Da er det omtrent billigere å bare kjøpe det der, men det har jeg i grunn ikke råda til det heller, ikke i lengden ihvertfall.

Uansett så kommer det til å bli deilig å komme seg hjem igjen en tur. Først går turen til mamma'n og lillebroren min på Jessheim sammen med pusekatten min. Snakka med mamma i dag om å Nala-sikre leiligheta hennes. "Vennen, jeg bor slik til at leiligheta mi allerede er sikra mot både barne- og dyrebesøk om det skulle bli noen, så detta ordner vi!" Søte, snille, gode mamma'n min. *Utrolig glad i*. I løpet av helga håper jeg å få en middag med både storesøstra og storebroren min, Kai Morten og Vivi-Ann. Merkeligste søskna som finnes, men er det som gjør at jeg er så glad i dem! Jeg har seriøst de beste søskna i verden... Er velsigna med ganske mange, 4 stk som jeg har jevnlig kontakt med (Olafur, Kari Vigdis, Kai Morten og Vivi-Ann) og veit ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Dere eier alle <3
På søndag reiser jeg hjem til pappa'n min på Gjøvik. Der får jeg fårhåpentligvis truffet Kari Vigdis og. Og så skal jeg treffe venna mine! Veit jeg skal treffe Kjetil en gang, og forhåpentligvis Nelly og Gry i tillegg. Får se. En bra tur blir det nok UANSETT!! :D

Hummm...

Først en real gladnyhet: JEG OVERLEVDE FARMAKOLOGI- OG SJUKDOMSLÆREEKSAMENEN MIN!! Og verst av alt, jeg tror faktisk jeg klarte å stå og. Satser ikke på så mye mer enn en E, men hey, bestått er bestått, eller hva?

Så da er jeg ferdig med en eksamen, har bare én enkelt eksamen igjen før det er ferie fra skole! Og da er det bare jobb, jobb, jobb og kanskje en liten ferie sammen med jenta mi som venter meg, heeerlig <3

...
Og demonen kom snikende.
Jeg ante ikke at den kunne komme så brått og uventet som det her.
I begynnelsen tenkte jeg at jeg bare kunne le av den som tidligere,
den var jo alltid så mye mindre enn meg.
Det var frem til jeg plutselig så hvor stor den har blitt.
Nå står den utenfor døren min og banker og vil inn,
og roper til meg alle de tingene jeg ikke vil høre.
Det er nå jeg innser hvor alene jeg plutselig er.
Det er ikke lenger noen stemmer som sier han imot.
Og tilbake er stillheten som slår meg hardere enn noensinne.
- Anonym
...

The Nightmare Before Christmas!

Sitter og leser til farmakologi- og sykdomslæreeksamen som jeg har på fredag, og fant ut at jeg skulle høre litt på musikk for å bedre humøret litt. Sangen som kom på i playlisten min da var den nydelige "This is Halloween" fra "The Nightmare Before Christmas"! Så da skaffet jeg meg en real gulrot. Når jeg er ferdig med eksamen, og hvis jeg føler jeg har klart meg bra, så skal jeg sette meg ned og se den for n'te gang. I mens får jeg bare kose meg med denne videoen her.

Enjoy ;)

Når yang savner sin yin

Temaet i bloggen min i dag, bestemte jeg at skulle bli det kinesiske fenomenet yin og yang. Som student har jeg lært meg at jeg må henvise til kilder hvis man ikke skriver noe selv. Informasjonen jeg baserer meg på her og bildet er hentet på Wikipedia. I noen tilfeller kanskje ikke den mest pålitelige kilden, men i dette tilfellet føler jeg at Wikipedia funker fett, budskapet er det samme uansett.

På denne figuren har du en svart del (yin) og en hvit del (yang). Yin representerer det jordiske prinsipp, og yang det himmelske. De er ment å symbolisere to motsatte ting som komplementerer eller utfyller hverandre, slik som lyst og mørkt, varmt og kaldt, positiv og negativ, osv. Det sies også at ubalanse mellom kreftene kan oppstå. Det står "Den ytre sirkel betyr "alt" mens det sorte og hvite innenfor sirkelen representerer samspillet mellom 2 krefter kalt "yin" (sort) og "yang" (hvit). De kan ikke eksistere uten hverandre. De er ikke helt sorte og hvite, akkurat som at ting i livet ikke er helt sort eller hvitt."

Jeg som yang hadde en gang min yin. Det her har ingenting med det å gjøre at noen venner er bedre enn andre, eller at når man har en kjæreste så har man den beste vennen i verden. Det stemmer, jeg har både utrolig gode venner, og min beste venn i kjæresten min. Allikevel hender det en og annen gang at man treffer et slikt menneske som utfyller en selv på en slik måte, at man vet uten egentlig å vite, at dette mennesket var det alltid meningen at man skulle treffe. Selv om det står at det kan oppstå ubalanse mellom kreftene, så føler jeg at det ikke var meningen. Det gjør vondt når det er slik ubalanse, for man svever i usikkerhet om det noensinne kommer til å komme i balanse igjen.

Jeg håper ihvertfall det, for yang savner sin yin...<3

Leenge siden...!

Nå er det innmari lenge siden jeg skrev på bloggen min, og det er det mange grunner til! Kort oppsummert kan det sies med kaos, kjærligheten blomstret, enda mer kaos, skole, jobb, syk, kaos. Det er kort oppsummert, skal ikke legge ut i det vide og det brede om det her.

En ting vil jeg allikevel trekke frem: Jeg har fått min kjære Chanielle tilbake. Noen spurte meg like etter at jeg hadde fått henne tilbake: "Er du sikker på det her da, Anita? Du husker vel hvor knust du ble sist du mistet Chanielle?" Svaret er ja, jeg husker det, og jeg er livredd for at det skal skje igjen. Allikevel, hvis man skal gå og være redd hele tiden, så vinner man ingenting. "Den som intet våger, intet vinner", er det ikke så? I tillegg syns jeg Celine Dion sier det så fint i sangen "Falling into you":

I was afraid to let you in here

Now I have learned love can't be made in fear

Så jeg vil ikke tenke så mye på hva som kan skje fordi det en gang skjedde. Og det er jeg utrolig glad for. Det er helt umulig å beskrive hvor mye jeg har savnet å våkne ved siden av henne og bare se på henne sove. Og så, uten noen spesiell grunn eller unnskyldning, kunne gi henne en klem eller et kyss på kinnet. Ingenting spesielt, bare fordi jeg føler for det.

Jeg sa nok dessverre mye jeg ikke burde sagt i den perioden jeg ikke hadde henne lenger. Det er en av baksidene med at vi mennesker har noe som kalles forsvarsmekanismer. Heldigvis gjorde det ikke større skade enn som så, jeg fikk tilbake jenta mi! Og det er det som betyr noe, ikke noe annet.

Dette er altså meg for tiden:

- samboer

- mørkt hår

- fremdeles kort hår

- eksamens-stressa

- straks ferdig i praksis

- nesten på nett oppe i hodet mitt

Så joda, det ordner seg vel for meg og etterhvert tror jeg! (^^,)

HURRA FOR MEG!!

I går hadde jeg bursdag!! Og som beskrevet tidligere har jeg bestemt meg for å forandre min måte å tenke på. Tidligere år har jeg ikke gjort så mye innsats for å hedre meg sjøl på den dagen her, så i år fant jeg ut at jeg skulle prøve det! Så jeg inviterte da endel av mine venner hit, noe som var meget interessant! Utrolig mange av dem svarte at dem gjerne ville komme, men dessverre måtte de fleste stå over grunnet sykdom, reise og eksamen/bacheloroppgave. Uansett, tanken som teller, helt rørt av at alle sa dem hadde lyst til å komme da!! *jubelogglede* Slik ble ihvertfall dagen min seende ut:

* Våknet opp hos Gunne 2 minutter før alarmen ringte, strålende uthvilt etter å ha sovet som et lite barn! :)

* Hadde en virkelig chill dag i praksis sammen med Linn Sunniva *konge*

* Mye moro med Vibeke for å forberede kvelden *vimsevimse*

* Maria og Gunne kom fra trening med tidenes nydeligste bursdagskake!

Så så vi film og spiste pizza og masse godt, Maria, Vibeke, Gunne og meg. Hadde tidenes HERLIGSTE kveld!! Tusen takk, jenter, dere er absolutt uvurderlige <3

Og alle mennesker som sendte meg meldinger og tanker og alt denne dagen:

Tusen takk for alt godt og alle tanker. Fine fine mennesker, tusen takk <3

Filosofering er en fin ting

Dagen i dag er en STRÅLENDE dag! Stakk en kjapp tur innom Gunne i går, no som endte med at jeg sovna som en STEIN på sofaen, og ble der. Skulle nesten tro at når man sovner i et hjørne på en sofa og ligger der i noen timer, så sover man ikke godt. Neida, den tida jeg sov, så sov jeg som et lite barn. Dessverre er forma ganske uggen nå, men får holde ut. Det gir seg vel etterhvert =)

I dag er det tid for pusekatten min, Nala Martini, å dra til dyrlegen! Jeg tror ikke hu skjønner så lite som mange tenker i grunn (inkludert meg sjøl for en halvtime sida). Da jeg kom inn døra i stad, kosa jeg med hu og sa hu skulle til veterinæren i dag. Hu lå fremdeles i fanget mitt, men mer urolig enn vanlig. Og da jeg sa nå for litt sida "Tenk det , pus, bare en liten time til vi skal til veterinæren med deg!" så hu på meg med det mest skuffa blikket jeg noensinne har sett på hu, før hu løp ut døra, var ute ei lita stund, kom tilbake og la seg øverst på lekestativet i protest. Innbiller meg nesten at hu faktisk skjønte hva jeg sa, noe som nesten er litt skummelt... *smarte herlige jenta mi* <3

Uansett, tilbake til bloggoverskrifta: Detta hjørnet fikk meg til å filosofere litt. Da jeg var liten ønska jeg meg et rundt soverom, men nå har jeg skifta mening. Om jeg hadde fått meg et rundt soverom så hadde jeg krepert. Jeg er vel kanskje det man ville kalt hjørne-avhengig, hvis det hadde vært et uttrykk. I en sofa så kryper jeg gjerne inn i hjørnet og klemmer meg godt til rette der. Hvis jeg tenker på noe, finner jeg gjerne den minste kroken jeg kan finne, og sitter der ei stund. Den beste sovestillinga jeg finner meg, er i hjørnet på senga, eller inntil et anna menneske som gjør at det føles ut som et hjørne. Meget spesielt kanskje? Jah, jeg tror kanskje det, men i mitt hode så innbiller jeg meg at alle har en sånn liten ting i livet sitt.

Finnes det flere mennesker som er slik her i verden, eller er jeg spesiell?

Corebar!

Jauda, nå sitter jeg i sofaen som det slaktet jeg egentlig er, etter ei temmelig grei treningsøkt på Tren på corebar som jeg merkelig nok tok og gikk hjem igjen! Må ærlig innrømme jeg i grunn er ganske imponert av meg selv av akkurat denne treningsøkta. Ikke nok med at jeg overrasket meg selv stort med å gå hjem, jeg pressa meg sjøl så det sang etter på timen også! Flere ganger så instruktøren på meg og nikka, trolig fordi jeg hoppa som en idiot og var HELT med, og i tillegg pressa jeg meg såpass at etter 35min måtte jeg løpe ut og kaste opp. Det er ikke ofte jeg presser meg såpass (og takk gud for det), men når jeg for en gangs skyld gjør det føles det i grunn utrolig godt! Så da føler jeg at jeg virkelig er inne i drivet igjen. Nå skal jeg virkelig fortsette og være på denne treningen så ofte jeg kan! Sommerkropp? Kanskje det kanskje ja! (^^,)

Kom plutselig på at jeg glemte en liten ting på den lille lista mi fra her om dagen!! Jeg skal komme meg avgårde et eller annet sted. Reise. Enten på ferie eller studere eller noe, vekk litt skal jeg ihvertfall. Har søkt på praksisplass i Volda til neste år, så får se hva som skjer! I tillegg håper jeg at jeg finner en eller annen stakkars sjel som er like ensom og som har like lyst til Syden til sommeren som meg som jeg kan reise med... *krysse fingrene*

Men ja, da er det vel nesten i grunn på tide å stikke i dusjen etter trening tror jeg, men før det har jeg et bittelite spørsmål til de stakkars sjeler som skulle finne på å lese bloggen min:

Noen som har en god film å anbefale? Alt annet enn grøssere, og helst ikke det mest sukkersøte dramaet. Film med Gunne i morgen kveld! Alle forslag mottas med takk(^^,)

Første dag i praksis

I dag hadde jeg første praksisdagen min på Vestmo behandlingssenter for rusbehandling, og må si at jeg absolutt gleder meg til å tilbringe 10 uker på den plassen her! Så utrolig masse herlige folk som er der og jobber der, og fikk med meg så utrolig mye! Kan blant annet nevne at jeg fikk prøve akupunktur, så ene damen der satte 5-6 nåler i hvert øre på meg og satte meg inn på et rom for å slappe av. Nålene hu satte var blant annet for lettere pust, det parasympatiske og sympatiske nervesystemet, angst og uro, sukkersug, og søvn.Sjøl om det var en helt merkelig følelse, så tror jeg faktisk det hjalp litt, på noen punkter ihvertfall. Jeg ble utrolig døsen, og hadde egentlig ikke lyst på sukker etterpå i det hele tatt. Herlig!

Videre så fant jeg ut hva den utrolige uroa som jeg har hatt i kroppen sida mandag trolig skyldes. Jeg har jo gått med en skikkelig ekkel følelse av at noen jeg bryr meg mye om ikke har det så bra eller kommer til å skje noe med, og overtroisk og islandsk som jeg er så tar jeg sånne ting for det aller meste seriøst. I dag fikk jeg vite av mamma'n min at det kan skyldes min kjære bestemor.
For ei lita stund sida fikk hu satt inn ei protese i kneet, og har etter det ikke hatt det så veldig greit forsto jeg det som. Det er jo en ganske stor del av livet til en, og når man plutselig ikke har noe særlig bevegelse i leddet, må ha hjelp til mye og kanskje i tillegg har noen andre symptomer eller komplikasjoner etter operasjonen, så har man det ikke så veldig bra. Derfor har søte snille mamma'n min reist hjem til Island for å støtte hu, noe jeg er utrolig glad for. Fikk vite i dag at hu hadde en veldig tung dag på mandag, og jeg er hellig overbevist om at det her er grunnen til at jeg hadde den uroa i meg spesielt mandag og natt til tirsdag. Heldigvis gikk den litt vekk, men kom dessverre tilbake igjen i dag... Håper virkelig det går bra med amma (bestemoren min)... Liker absolutt ikke å ikke ha kontroll på at de jeg er glad i har det bra... <3

Har bestemt meg for å legge inn en ny liten duppeditt fra nå av i bloggen min da! Har fått kommentarer for at jeg ofte bruker mye rare ord som kan gjøre ting litt komplisert for de som skulle finne på å lese bloggen min. I den anledning har jeg bestemt meg for å legge inn link i noen ord til enten ordforklaring eller litt fakta om nye ting jeg tar med. Så forhåpentligvis kan jeg bidra til å gjøre den lille brøkdelen av det norske folk som leser bloggen min, bittelittegranne smartere på (i grunn unødvendige) fakta som er greie å vite. Høres ikke det greit ut?

Da burde i grunn jeg køye. Sliten i hodet og tidlig opp i praksis i mårra. Får håpe den akupunktur-nåla for søvn fungerte som den skulle, jeg trenger det virkelig i natt!

God natt, godtfolk! (^^,)

Forandring fryder!

Uansett hvor ufattelig uvant og kjedelig jeg syns det er å ha flytta inn på gjesterommet, så har jeg kommet til den konklusjonen at forandring fryder faktisk! Og i den anledning har jeg laget meg en liten liste med ting jeg skal gjøre eller forandre på i så nær framtid som mulig:

- Forandre tankegangen: Til de aller fleste avgjørelser (med unntak av de som vil ha et skadelig utfall) skal jeg tenke "Dette ville jeg ikke gjort før, så da gjør jeg det nå!" Som f.eks har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre noe på bursdagen min med vennene mine, spillkveld eller filmkveld eller noe sånt noe, rett og slett bare fordi jeg ikke har hatt så lyst til å gjøre sånt tidligere år.

- Forandre stilen: Kanskje litt feil å si forandre, kanskje bedre å si definere, men ja... Jeg skal ihvertfall begynne å tenke mer på hva jeg kler på meg, og prøve å se litt mer hva som passer sammen, og kanskje finne min egne lille "thing"? Hvem vet, alt er mulig! Som f.eks nå sitter jeg og farger håret mitt lysere enn jeg først hadde det på bildet, vil bli blond, så tror det her blir bra!

- Bli mer aktiv: Jeg begynte bra i går da jeg gikk tur med Tonje opp til Fjellstua fra høgskolen. Til tross for at jeg halvveis døde, så ble jeg bare ENDA mer motivert, og så fort jeg er ferdig med hodet mitt, så skal jeg pakke treningsbagen min klar slik at jeg kan stikke rett på Tren etter at jeg er ferdig i praksis i mårra. Uansett hvor sliten jeg skulle finne på å være, så SKAL jeg. *tvinge meg selv* Og siden jeg skal være på Vestmo, ca 25min gange herfra, har jeg funnet ut at jeg (ihvertfall til seinvaktene) skal gå dit, og at jeg etter tidligvaktene eller før seinvaktene skal på Tren så langt det er mulig. Meget ambisiøs sier du? Kanskje det, men det er jo bare viljen og troa det går på, og svikter den så svikter alt i livet. Så det gjelder bare å holde motet oppe!

-Sosial! Jada, noen vil kanskje tenke at jeg er et sosialt dyr allerede, men fra nå av vil jeg prøve å være litt mer sosial ved å tilbringe litt mer kvalitetstid med vennene mine, og bringe mitt sosiale liv til et annet plan. F.eks gjøre alt og ingenting med Tiril, se film med Gunne, gå tur med Tonje eller lage drama med Camilla. Anything goes! Det er slutt på den tida hvor man er litt venn med alle, og egentlig ikke venn med noen. Kvalitet framfor kvantitet.

- Å ta imot drit er oppskrytt. Jeg skal slutte å ta imot drit fra alt og alle. Eller, ihvertfall prøve. Skal ihvertfall prøve ut det noen fortalte meg om at det ikke nødvendigvis er alle andre enn meg som har rett. Jeg har min mening og mitt syn på ting, og det kan jo faktisk vise seg og ikke være helt på trynet alltid. Jaja, worth a shot ihvertfall! (^^,)

Og der ringte klokka! Det betyr at det er på tide å hoppe i dusjen og få ut fargen. Spent på resultatet! *lykke*

I'm fine, thank you

Dagen i dag er ikke så ille i grunn, hvis man tenker på hvordan jeg takler å bli singel. Jeg har det egentlig ganske greit, sov godt i natt og fungerer for det aller meste normalt, og ser i grunn fram til 10 timer på jobb i dag. Det eneste som er litt grusomt er at jeg iblant får episoder hvor jeg er kjempelei meg. I slike tilfeller så skulle jeg virkelig ønske at man slapp å bli så forbanna rød i øya og i kinna... Eller, at folk flest ikke brydde seg og ikke spurte "Går det bra med deg?". Det er koselig at folk bryr seg, men man vil jo helst at kun noen utvalgte skal være der og spørre, sånn i tilfelle man begynner å gråte. Slik som mamma'n min, eller Tiril eller så. Men helst ikke alle mulige folk på jobb. Det er liksom ikke helt optimalt eller ønskelig å være på jobb og plutselig begynne å styrtgrine.

I perioder som det her skulle jeg virkelig ønske man kunne gå rundt med et stort skilt i panna som sa "Ikke spør, bare drit i det, det går bra..." som ikke ga folk lyst til å spørre, og som heller ikke gjorde at folk unngikk en. Det hadde vært konge.

Triste stunder - men det kommer seg

Den siste uka har virkelig seriøst vært den verste uka jeg har vært igjennom på lenge. Grunnen til det er naturlig nok at det ble slutt mellom meg og kjæresten min den uka her. Heldigvis skal vi fremdeles bo sammen, noe som gjør det hele mye bedre i grunn, for da føler jeg ikke at jeg mister bestevennen min også. Og det er jo strålende=)

Naturlig nok har jeg brukt masse tid til å tenke i det siste, og det kommer det jo masse rart ut av. Heldigvis kommer det også noe fornuftig. Blant annet har jeg kommet frem til at det at hu ikke ville være sammen med meg lenger ikke er så ille i grunn. Det å være alene, eller ihvertfall uten meg, er det hu trenger for å kunne ha det bra, og da er jeg glad hu gjorde det. Det viktigste er at hu har det bra, da har jeg det bra også.
Har logisk nok også snakket masse med vennene mine. Søte, nydelige, skjønne skapningene som ringer meg og sender meg masse meldinger for å høre om jeg har det bra. Gud så glad jeg er for vennene mine <3 *digger dere* Noen sier også ting som virkelig får en til å tenke. Som f.eks. sa min kjære Gry at det var storsinnet av meg å klare å tenke som så at det viktigste for meg er at Chan har det bra og er lykkelig til tross for mine sterke følelser. Når jeg tenker på det, så er det i grunn slett ikke storsinnet. Ja, jeg elsker hu fremdeles, og det gjør vondt, men det er jo det som gjør at jeg kan tenke som så. Fordi følelsene mine er så sterke, så er det viktig for meg at hu er lykkelig. Storsinnet sa du? Tror vi heller kaller det lettere egoistisk.
En annen ting som er UTROLIG herlig med venner i slike tilfeller er hvor gjestfrie alle er! Jeg aner ikke hvor mange jeg har fått tilbud om å låne sofaen eller et gjesterom eller så. Det er så herlig. Og det er ikke så at dem bare sier det, jeg tror ihvertfall ikke det. Jeg fikk ihvertfall lov til å låne gjesterommet til Tiril og Tore fra mandag til torsdag. Veit ikke hva jeg skulle gjort uten mine herlige venner. Dere er uvurderlige <3>What doesn't kill you only makes you stronger.
Og til de som skulle finne på å lure: Jeg har ingen planer om å leite etter noen nye, eller gjøre noe dumt som å prøve å ta livet mitt eller hoppe til sengs med første og beste, eller noe sånt. Det gagner ingen, ihvertfall ikke meg. Snakker vi fornuftig? Kanskje det. Som noen sa, jeg har absolutt vokst på det forholdet her. Hvem skulle trodd, jeg ble visst voksen en gang jeg også. =)

I anledningen har jeg som noen kanskje ser også fått meg ny sveis og farge. Det stemmer visst som man sier: Forandring fryder (^^,)
En annen positiv ting med hele denne greia er jo det at jeg nå kommer til å ha masse å blogge om! Og (dessverre altfor) masse tid til å gjøre det. Så nå blir det nok ganske ofte oppdateringer her inne, for de som skulle finne på å lese! =)

Men da var det jobb! Vi snakkes i kveld eller noe, folkens =)

Sanger for humøret

If you're lost you can look, and you will find me
Time after time
If you fall I will catch you, I'll be waiting
Time after time

Nyheter og facebook?

De siste daga har jeg dessverre vært nødt til å høre på radio i bilen fordi minnepennen min med all musikken ble ødelagt, og selv om det er ganske morsomt er det en ting som plager meg ganske mye i grunn: Facebook. Jeg skal innrømme at jeg er litt hekta, inne og sjekker profilen min støtt og stadig, men syns nesten det begynner å ta litt av. På vei til skolen hører jeg rett som det er: "Liker du .... ? Bli tilhenger av ... på Facebook!". Det gjelder alt omtrent. Litt merkelig at bedrifter, radiokanaler o.l. skal defineres som kule utifra hvor mange facebook-tilhengere de har.

Enda mer plagsomt er det når nyheter begynner å blande inn Facebook også. I denne artikkelen i VG skriver de om et tragisk drap på en 20 år gammel kvinne med et barn på under 1 år. Drapet ble gjort av kvinnens tidligere samboer. Jeg er vanligvis veldig fascinert av slike nyheter, får så mye følelser av dem, og tanker går til familie og venner, og klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt offeret må ha hatt det rett før. Allikevel får jeg litt vondt inni meg når forholdet mellom drapsmannen og offeret blir beskrevet ved hjelp av nettopp fjæsboka.
Sitat: "Den avdøde kvinnen flyttet inn i sokkelleiligheten rett før jul i 2008, men meldte nylig flytting til en annen adresse i Asker. Hun står oppført som singel på Facebook, men har fremdeles sin eks-samboer som venn på nettstedet. Begges navn står oppført på postkassen ved boligen."
Det er fremdeles en trist sak, men jeg mister litt fokus når den henvises til Facebook for å beskrive forholdet mellom dem.

Hva er det som gjør at dette nettsamfunnet har fått så mye makt og innflytelse på oss mennesker at vi bruker det for å beskrive alt?

En hyllest

Den siste tida har jeg blitt veldig klar over at jeg ikke kan i nærheten av alt, og at jeg fremdeles har mange lys som skal gå opp før meg før jeg kan si at jeg i det hele tatt egentlig vet noe særlig. Grunnen til det er at hver eneste dag de siste (nesten 12) månedene har jeg hatt en liten skapning sittende på skuldra mi som har gitt meg et realt spark i bakhodet for at jeg skal skjønne ting. Og for det aller meste så skjønner jeg det, selv om det i blant tar litt tid. Du som skulle finne på å lese det her tenker kanskje "Hvorfor de siste 12 månedene?" Svaret på det er et at de mest klisjéfylte som finnes, men det er sant: Chanielle. I den forbindelse ville jeg skrive en liten hyllest til denne fantastiske skapningen, som jeg av en eller annen merkelig grunn er så heldig å få våkne opp med hver morgen.

Det er ikke sjelden at jeg gjør noe utrolig dumt som jeg angrer på i ettertid. Faktisk så skjer det så ofte at jeg noen ganger lurer på om jeg gjør noe annet i det hele tatt. Det er greit å leve opp til mottoet "Det er bedre å angre på noe du gjorde, enn å angre på noe du ikke gjorde", men i blant lurer jeg på om jeg kanskje har tatt det litt for bokstavelig.

Siden jeg er så smertelig klar over at jeg har så mange feil og mangler, så burde det i grunn ikke være noe problem å ikke gjøre det, eller å rette på det jeg har gjort. Kanskje, men jeg er ihvertfall ikke flink til det. Og det som gjør mest vondt med det hele er at det ikke er jeg som lider mest av det, men det mennesket jeg er så stolt over å kunne kalle kjæresten min.

Det mennesket her har måttet tåle mer av meg enn det mange andre har måttet tåle av sine kjære, og allikevel klarer hu enda å se på meg og smile, og få meg til å føle meg som så utrolig bra. Jeg prøvde meg en eller annen gang på å skrive ned på et ark alle ord jeg kunne komme på for å beskrive hu. Til tross for at jeg skrev ned en hel masse ord, var jeg allikevel ikke fornøyd. For å beskrive utseende hennes kan jeg med hånda på hjertet si at hu er nydelig, pen, sexy, fin, deilig, perfekt, ALT! Og for å beskrive personligheta, kunne jeg sagt gavmild, tålmodig, flink, motiverende, sjarmerende, snill, omtenksom, og alle andre positiv ord ethvert ordforråd kan klare å fremdrive. Men det er ikke nok. Ingen av disse tingene gjør at den som leser skjønner hvor utrolig fantastisk denne jenta er! Det får ikke frem følelsen jeg får inni meg når jeg ser på hu, den følelsen som gjør at jeg får lyst til å gråte fordi jeg føler meg så heldig. Det får ikke frem den varmen som ligger i smilet og øynene hennes. Og det får ikke frem hvor trygg jeg føler meg når jeg legger meg om kvelden, og bare kjenner at hu er i nærheten. Det får ikke frem hvor mye jeg beundrer og elsker denne jenta. Hu er alt jeg ønsker meg og trenger, og jeg er heldigere enn noen kan forestille seg.

Jeg fatter og begriper ikke hvordan hu klarer det, men hu holder faktisk ut med meg, til tross for alle dumme ting jeg gjør. Det er ikke nødvendigvis store ting jeg gjør, men det er liksom alltid et eller annet. Som f.eks. i dag, så ble jeg irritert fordi hu ikke hadde lyst til å være med meg inn på BigBite for å kjøpe mat, hu hadde lyst til å sitte i bilen. *tåpelige menneske* Skal sies at jeg etterhvert skjønte hvor ufattelig latterlig det var av meg, men dessverre har jeg et litt for stort ego til å si unnskyld i situasjoner hvor det egentlig hadde passet som best. Jeg har istedet en (stygg) tendens til å si det til alle andre tider, når det egentlig ikke passer i det hele tatt.

Om det er en heldig ting, eller en uheldig ting, så er det det at jeg har en eksamensoppgave på 4500 ord som skal skrives til fredagen. Når jeg skal konsentrere meg som mest om sånne ting, så sirkler tankene mine omkring alt annet, og veldig ofte går tankene til Chanielle og hvordan jeg behandler hu. De siste dagene har jeg begynt å tenke at jeg kanskje har gått i en slags Luksusfelle, slik som folka på det programmet. De bruker mer penger enn de egentlig har, og står i fare for å miste alt om de ikke får orden på ting. Slik er jeg redd jeg gjør med Chanielle. Jeg gjør feil på feil på feil, og hu tåler det, og blir hos meg. Det kan jo ikke fortsette sånn i all evighet, en eller annen gang må hu vel få nok, ikke sant?

Problemet da er jo det at jeg har dessverre ingen rådgiver som kan sette seg ned med papirene mine og vise meg i tall hvor ufattelig idiot jeg faktisk er. Og de gangene jeg prøver å strekke ut etter noen, så er det dødfødt. Som f.eks. leste jeg om sinnemestring her om dagen, og fant ut der at det faktisk finnes plasser hvor folk kan få hjelp for at sinnet ikke skal ta over, og sendte dem da mail. Dessverre var svaret jeg fikk tilbake ganske skuffende: Tilbudet gjelder kun for par, familier, eller menn. Må jeg dra med meg Chanielle på noe sånt for å lære meg å kontrollere sinnet mitt? Grunnen til at jeg tok kontakt med disse folka er jo fordi hu skal slippe å bli berørt av sinnet mitt, så i mitt hode virker det helt riv ruskende galt at jeg må dra hu med på det her for at hu skal slippe å bli redd meg. Det vil jeg faktisk ikke dra hu gjennom... Finnes det ingen annen måte?

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Chanielle, du gjør mer for meg, og betyr mer for meg enn ord noensinne kan klare å beskrive. Jeg veit det ikke holder, men jeg er utrolig lei meg for alt det dumme jeg gjør.
Du fortjener det beste, og jeg vil gjøre det jeg kan for å bli det for deg.
Elsker deg, jenta mi